DET SKAL MYE TIL FOR ANDRE Å ØDELEGGE FELLESSKAPET VI HAR BYGGET OPP

  • Skrevet 29.12.2016
  • Klokken 01:17

 

Før jeg skriver noen ord om dette året, vil jeg først si: takk. Takk til alle jentene jeg har møtt i år, som har vist sine aller mest sårbare sider, delt det vondeste de eier av hemmeligheter, de tyngste byrdene. Dere er sterke, og jeg blir så rørt av deres styrke. 

*

Dette året har mildt sagt vært heftig. Heftig som i slitsomt og overveldende, men aller mest heftig bra.

Noe som skulle overgå alle forventninger, startet for fullt dette året. Noe jeg lenge hadde følt var håpløst å gjøre noe med, føles ikke lenger like håpløst. En kamp som flere har tatt før oss, har i år blitt videreført, og i løpet av kort tid var vi flere enn jeg trodde vi kom til å bli.

Tidligere i år skrev jeg offentlig for første gang om det å være muslim og feminist, om ukulturen hvor "skam" og "ære" er ord som nærmest definerer hverdagen til noen minoritetsjenter. Jeg skrev om hvordan disse konseptene blir brukt mot kvinner og om kvinnekroppen spesifikt, hvordan moralen blir brukt som et våpen mot kvinnekroppen fordi de vet det er der det gjør mest vondt som kvinne - de har sørget for at det skal være smertefullt, en byrde og et problem å være født inn i en jentekropp. 

Kort tid etter skrev Nancy Herz om "skamløse arabiske jenter". "Skamløshetens tid" som Nancy så fint kalte det, er for alle som blir skamgjort når de bryter med sosiale normer som begrenser friheten. Uttrykk som "skamløs" og "for vestlig" har flere ganger blitt brukt mot meg, og jeg er ikke alene om dette. Da jeg ifjor opplevde å bli kalt "skamløs" for å ha forsvart en kvinne i hijab som rappet i en video, svarte jeg: Ja, jeg er skamløs - jeg eier ikke DIN skam.  Å være "skamløs" er nettopp å motsette seg ideen om at man "ikke eier skam" kun fordi man ikke lar seg kontrollere av negative sosiale normer. Ergo, er det ment ironisk.

Videre har jeg skrevet mye om "glasshus": om å være minoritetsjente i et fritt land men ikke være helt fri, fordi de negative sosiale normene, de skreddersydde totalforbudene som er laget for deg kun fordi du er født jente - ryktessamfunnet, æren og skammen styrer livet ditt. Disse negative sosiale normene tar fra et individ de viktigste personlige frihetene: bevegelsesfrihet, valgfrihet, selvbestemmelseresretten. Vi har nå snakket mye om disse glasshusene, og flere jenter har kastet stein i glasshus - flere jenter har ytret seg, tatt valg i sine liv som har endret mye av deres liv.

I år har vi sagt at det faen ikke er greit at det er slik, at vi eier våre egne liv, kropper og historier.

På bare uker var vi langt flere enn jeg trodde vi var.

Vi ville alle det samme: at ingen av oss skulle stå alene lenger. 

Mange av disse kvinnene er jeg heldig som kjente fra før og ble kjent med underveis. Her må jeg nevne noen av de sterkeste kvinnene jeg har møtt i kampen: Faten Mahdi-Al Hussaini, Florence Aryanik, Isra Zariat, Maria Khan,  Rania Jalal Al-Nahi, Fatema Al-Musawi, Afak Afgun, Mahira Karim, Nora Mehsen. Noen av disse har måttet ofre og tåle unødvendig mye i debatten mot sosial kontroll. 

Slik fortsatte det, og dag sitter vi igjen med gode erfaringer, uansett hvor vanskelige noen av disse har vært. Vi har møtt politikere, reist rundt og holdt foredrag, samarbeidet med organisasjoner, møtt forbilder (Joumana Haddad kom helt fra Beirut), deltatt på flere debatter (blant annet Deeyah Khans Sisterhood-event i november) og vi arrangerte Skamløs dag på Stortinget i september.

Vi har fått til utrolig mye sammen, men viktigst av alt: vi har snakket med jenter som kjenner sosial kontroll på kroppen. Det er noe av det sterkeste jeg har vært med på.

Sammen har vi utfordret stereotypene og fordommene mange har for oss. Vi passer ikke inn i noen stereotyper, og vi er ingen klisjé. Minoritetsjenter er ikke en gjeng stakkarslige jenter. De er noen av de sterkeste vi har møtt. Historiene til alle jentene, som endelig får rom til å snakke for seg selv, er det som skal skape videre endring. Det er dette som utgjør kampen vår.

Det skal mye til for andre å ødelegge fellesskapet og styrken vi har bygget opp.

Selv om jeg må innrømme vi har vært litt privilegerte i debatten, har det ikke vært problemfritt å debattere.

Vi har alle fått vår "fair share" med alt fra forsøk på å delegitimere engasjementet vårt og svekke vår troverdighet, til hat, hets og trusler fra noen i de miljøene vi har kritisert. Hårsåheten i noen av disse er hemmende, og fint lite gjør meg mer forbanna nettopp det. Denne hårsårheten som igjen fører til en sterk taushetskultur. Taushetskultur betyr mennesker som lider i det stille. Mange av dem er klare til å snakke, men de lever i miljøer som ikke tåler å høre. Hvorfor er det de som har tålt nok som alltid skal tåle, tåle, tåle? Som omtrent må skjerme de som ikke takler å høre brutale sannheter?

Det burde provosere oss alle at de ungdommene som er klare til å snakke om sine erfaringer med sosial kontroll og patriarkatet, ofte ties ihjel. Overgrep, voldtekt og misbruk er eksempler på vanskelige temaer i samfunnet generelt, som det enda jobbes med mer åpenhet rundt. I lukkede miljøer er disse fullstendig tabubelagte. Da er det plutselig helt krise om det tabubelagte (som man i tillegg mener er "privat") settes på dagsorden. Man føler seg "krenket". Men vet dere hva? Man føler seg ikke krenket fordi man faktisk er det. Man føler seg krenket fordi man er avslørt. Denne hårsårheten krenker de som allerede er utsatt. 

Enda mer forbanna blir jeg når de samme menneskene alltid har mye å "kritisere" storsamfunnet på og roper ut om nyanser, er de samme som ikke tar stilling til problemer i sitt eget miljø eller ser nyansene i storsamfunnet. Kritikken mot ukultur og menneskefiendtlige tradisjoner er jo ikke å ødelegge for dere, for oss, men for å skape endringer. Vi gjør dette for oss og for fellesskapet. Nok er nok. Do your dirty laundry!Media har også vært utfordrende i debatten. Vi er takknemlige for all spalteplassen vi har fått, spesielt i Aftenposten, som har styrket saken vår og som har gitt plass til nye stemmer. Men vi har eksempler på annen media som har feilsitert noen av oss og skrevet misvisende om oss. Jeg har allerede skrevet om episoden jeg hadde med Nettavisen, og samfunnsdebattanten Mahira Karim har skrevet om sin erfaring med en sak i Drammens Tidende. Jeg skal ikke skrive mer om dette nå, annet enn at slikt gjør det vanskelig for oss å nå ut riktig. Det ødelegger for budskapet vårt, er skadelig for saken vår og svekker tilliten minoritetsjenter har for oss.

Jeg har dessverre, etter episoden, fått høre at noen føler jeg har en "skjult agenda". Personlig har jeg alltid vært forsiktig med media, spesielt når det gjaldt hijaben min, som jeg aldri ønsket skulle bli en mediasak. Når medier som Nettavisen skriver misvisende saker om oss de ikke engang gir oss sitatsjekk på, hvor vi blir feil fremstilt for flere tusen lesere, så ødelegger det for saken vår. Det er allerede vanskelig å nå ut til de jentene som trenger det mest, hvorfor skal uforsiktige og uprofesjonelle mediefolk gjøre det enda vanskeligere for oss? Om jeg noen gang skal gjøre valget mitt om hijab til en sak, skal det (slik jeg gjorde på integreringskonferansen i år) kun nevnes som et eksempel på valgfriheten absolutt alle jenter bør ha - for hijabtvang og hijabpress skal man ta på alvor, samtidig som man støtter alle som bruker den av fri vilje (ja, vi må få slutt på hijabdiskrimineringen!).

Så, til de jentene som føler de har mistet tillit til meg eller aldri har hatt den tilliten: la oss slutte å mistenkeliggjøre hverandre, for vi kjemper for de samme tingene. Snakk med meg, spør meg. Jeg er her for å snakke og lytte.

Denne debatten har startet godt, men vi har enda en veldig lang vei å gå. Vi har gjort mye, men ikke nok - dette er bare videreføringen av en kamp som lenge har pågått og som har trengt et push. Vi ha ansvar for å holde den i live. Vi har snakket om å "øke takhøyden i våre liv", å vise at det er mulighet for endring gjennom små steg i hverdagen og i familien, men vi må snakke mer om de verste formene for sosial kontroll også: de kriminelle handlingene vi vet noen jenter blir utsatt for. Isra Zariat gjorde noe knalltøft og kom med beinhard kritikk mot "jumfrusjekk" og et regelverk som ikke regulerte et uttrykkelig forbud mot denne praksisen. Mahira Karim skrev om voldtekt og minoritetsjenter, for minoritetsjenter blir også utsatt for overgrep og det er ekstra sårbart når man er fanget i en sterk taushetskultur (jeg har skrevet et blogginnlegg om dette også).

Dette trenger vi mer av. Vi må snakke om tvangsekteskap (flere jenter har fortalt sine historier i media den siste tiden), kjønnslemlestelse (av både gutter og jenter), jomfrusjekk, trusler om æresdrap, psykisk og fysisk vold, psykisk helse mm.

Minoritetsjenter vet at de må ta kampen selv, men det er viktig å holde på fellesskapet vi har i samfunnet. At vi har problemer i våre miljøer er ikke ensbetydende med at disse problemene er våre egne, eller at vi selv har ansvar for å jobbe med å løse disse. Vi lever i et fellesskap, vi skal alle sørge for at alle har det bra. Jeg har lenge ment at en stor del av denne kampen vil bestå i å spre kunnskap. Derfor har jeg valgt å kalle kampen vår en opplysningskamp hvor vi utfordrer de eksisterende holdningene, sprer kunnskap som skal eliminere fordommer som eksisterer på alle fronter, og opplyse alle parter om sine egne og andres rettigheter. Gjennom kunnskap og integreringsfremmende arbeid kan vi åpne øynene til mange. Gjennom tverrkulturell kompetanse kan vi forstå hverandre bedre. Dette handler om å knuse fremmedfiendtligheten som går begge veier.

På Skamløs dag på Stortinget satt flere jenter med åpne sår og vi snakket om akkurat de verste sidene ved sosial kontroll - samtalen vi hadde der, må vi ta videre i kampen.

Vi lovet hverandre å ikke svikte hverandre, vi lovet å ikke holde kjeft før alle jenter på en eller annen møte føler seg hørt eller selv tør å ytre og hevde seg på sin måteLa oss sørge for at debatten om sosial kontroll ikke blir en klisjé.

La oss sørge for at vi faktisk når ut til de jentene som trenger det aller mest.

Nå er dette året tar snart slutt, og kampen fortsetter.

Jeg heier på oss alle.
 

*
 

Her er noen tilbakeblikk på året!


På stortinget med Audun Lysbakken i juni.
 


På Oslo Rådhus med Khamshaijiny "Kamzy" Guntaram i mai.
 


Her ar vi akkurat holdt foredrag for Redd Barna om "Kunsten å Knuse Glasshus".
 


Skamløsprisen 2016, utdelt av Sex og Samfunn.

 

 
Skamløs dag på Stortinget 23. september.
 


Fra Den nasjonale integreringskonferansen i år. Foto: Justis- og beredskapsdepartementet.

 


Sammen med Deeyah Khan etter Sisterhood-eventet den14. november.
 

*
 

Godt nytt år!

 


kommentarer: 1



Sofia Nesrine Srour

21 år gammel norsk-libaneser. Muslim og feminist. Studerer rettsvitenskap ved UiO. Debatterer en del, og tenker (altfor) mye.
hits