KJÆRE NETTAVISEN... DERE EIER IKKE MIN HISTORIE

  • Skrevet 10.11.2016
  • Klokken 18:51

Jeg skylder ingen en forklaring. Likevel har jeg den siste tiden følt jeg måtte forklare meg.

Den 18. oktober skrev Nettavisens Erik Stephansen et blogginnlegg om min hijab. Et blogginnlegg om meg og mitt personlige valg, som jeg ikke kjenner igjen meg selv i. Innlegget kom ut i etterkant av Den nasjonale integreringskonferansen hvor Nancy Herz og jeg hadde en samtale om sosial kontroll, likevel var et par ord om min hijab det som fanget hele oppmerksomheten hans. 

 


     Foto: Justis- og beredskapsdepartementet
 

Stephansen tok disse ordene - riktignok ikke helt feil sitert, men veldig rart sitert og helt ut av kontekst - og skrev et blogginnlegg med tittelen: "Jenter som ikke eier skam i livet". En status på Nettavisens side ble delt med caption: "- Jeg tok av hijaben i august. Jeg merket det med en gang: Folk smilte mer til meg, og jeg følte meg straks mer som en del av samfunnet."


Skjermdump av statusen på Nettavisens Facebook-side.
 

Er jeg en hijabmotstander? Naturligvis ikke. Jeg nevnte mitt valg om å ta den av etter å ha brukt den hele livet mitt, som et eksempel på valgfrihet.

Blir jeg fremstilt som en? Det kan ihvertfall tolkes slik. 

Mener jeg at hijabis må fjerne hijaben før de endelig blir en del av samfunnet? Selvfølgelig ikke.

Ble jeg kontaktet før dette ble publisert? Nei.

Fikk jeg sitatsjekk? Nei.

Uprofesjonelt, uansvarlig og sinnssykt unødvendig fra forfatters side? Ja.

Overreagerer jeg? Langt ifra.

Mitt frie, personlige valg ble omtrent brukt mot meg. Mine ord er tatt ut av kontekst, satt inn i en helt ny sammenheng som kan tolkes veldig feil og som har gitt altfor mange folk feil signaler.

Jeg har alltid snakket for valgfrihet, og kampen vi jenter har tatt den siste tiden handler om nettopp dette. Ingen skal begrense og tilpasse seg samfunnets negative sosiale normer slik at de endelig føler seg akseptert. Vi kjemper mot sosiale normer som begrenser friheten, uansett hvilken form de kommer i og hvor de kommer fra. Vi motsetter oss stereotyper og fordommer på alle fronter. Det at min historie plutselig lå feil fremstilt i et blogginnlegg skrevet på intervjus form (hva skjer med de???) for flere tusen lesere på nett og med opp mot 12.000 likes på Facebook, gjør meg selvfølgelig forbannet.

Jeg har i mitt engasjement den siste tiden blitt veldig opptatt av å nå ut på en riktig og rettferdig måte. Det skal også føles riktig for meg når jeg først skal dele noe personlig. Dette var spesielt sårbart for meg nettopp med tanke på hvor personlig saken er og hvor fjernt budskapet likevel er fra mitt eget.

Innlegget ville de ikke fjerne, en offentlig beklagelse fikk jeg heller ikke. Stephansen satte inn en korreksjon i innlegget sitt hvor han siterte meg. Jeg fikk også tilbud om å skrive gjesteblogg hos Nettavisen (ironisk nok), men det er å ansvarliggjøre meg slik at jeg må forklare meg ytterligere, og jeg har forklart meg mer enn nødvendig.

 


Foto: Justis- og beredskapsdepartementet

Så... hva snakket vi egentlig om under integreringskonferansen? La meg gi dere hele konteksten. Nancy og jeg hadde en samtale om sosial kontroll, skam- og æreskultur, hvor vi prøvde å nå ut på en nyansert og inkluderende måte. Noe jeg synes vi klarte veldig fint (en rapport av samtalen legges også ut på Regjeringens nettsted - her - i nærmeste tid).

- Vi snakket om alle tabuene vi må snakke ihjel, om alle de inngrodde oppfatningene og holdningene vi må utfordre. Kampen mot æres- og skamkultur er en hjertesak for oss, og vi ønsker å nå ut med saken til så mange som mulig, på alle mulige måter.

- Vi snakket om begrepene "ære" og "skam", og hvordan "skam" blir brukt som et skjellsord i noen miljøer. Hvordan jenter som oss kan bli bedt om å skamme seg og hvordan andre prøver påføre oss skam. Vi eier ikke denne skammen, den er ikke vår - vi motsetter oss den - og blir derfor kalt "skamløse". At vi kaller oss selv "skamløse jenter", er det derfor ment ironisk. Vi eier skam på våre egne premisser. Vi definerer vår ære. Det handler om å eie våre erfaringer, historier og definere hva som er viktig for oss selv - å definere hva ting betyr for oss. Å sitte med definisjonsmakten (ja, også når det gjelder hijab).

- Vi snakket også om å utfordre stereotyper og fordommer mange har mot innvandrere generelt, men spesifikt mot jenter og kvinner med minoritetsbakgrunn. Vi er ikke en klisjé, og vi passer ikke inn i noen stereotyper. Derfor er det så fint med alle jentene som bruker sine stemmer og motbeviser disse, og alle jentene som med sin væremåte heller provoserer enn korresponderer, alle jentene som tar eierskap over sine egne historier. Mangfoldige stemmer er avgjørende i kampen!

- Vi snakket om hvordan kampen mot sosial kontroll har vært pågående i flere år, og at vi bare tar den videre. Vi startet den ikke, vi ønsker kun videreføre den i vår generasjon og nå ut til ungdommen. De unge menneskene som vi kjenner, som lever med dette daglig og kjenner det på kroppen, har vært vår drivkraft og motivasjon. 

- Samtidig som vi ønsker heve stemmen vår for de som enda ikke tør, vil vi at de skal komme på banen de også. Dere trenger ikke gå til media, men det er så viktig å snakke om det (her vil jeg vise til Røde Kors sin kampanje #stoppekstremkontroll som startet i forrige uke, hvor unge blir motivert til å snakke om det). Alle må ta sin egen kamp, hverdagskampene er viktige - hverdagsheltene er de som kommer til å endre mye i praksis. 

- Vi tok også opp forskjellen på mild og ekstrem sosial kontroll. Det er mulig å endre holdninger med dialog og opplysningskamp, kunnskapskamp. Unge skal ta kampen selv, men de skal ikke måtte bryte med familien. Likevel vil det være tilfeller hvor det skjer. Vi snakket derfor om behovet for fungerende støtteapparater rundt disse. Her er det igjen viktig med flerkulturell kompetanse på flere områder, spesielt i helsevesen og skole, som vi også snakket mye om.

- Valgfrihet/frie valg ble naturligvis en del av samtalen. Da ble mitt valg om hijaben brukt som eksempel, men hijaben min var altså ikke hovedtemaet for samtalen. Selvbestemmelsesretten var den røde tråden gjennom hele samtalen Nancy og jeg hadde, ikke min hijab. Det ble kun brukt som et eksempel mot slutten. Jeg skyldte aldri på den frivillige hijaben - jeg støttet den. 

Nå er jeg lei hijabmaset. Så jeg avslutter her:

Shaming og mansplaining er noe vi jenter opplever daglig, på flere fronter - ikke bare fra haram- og moralpolitiet, men også de som mener du som muslims og utlending aldri blir integrert nok, aldri blir norsk nok, aldri blir "nok".

Men vi er mer enn nok, med hijaben på hodet eller ikke.


kommentarer: 0



Sofia Nesrine Srour

21 år gammel norsk-libaneser. Muslim og feminist. Studerer rettsvitenskap ved UiO. Debatterer en del, og tenker (altfor) mye.
hits