hits


Jo, sånt skjer også hos oss

  • Skrevet 19.10.2017
  • Klokken 16:28

Dette innlegget har ligget i arkivet på bloggen som et utkast siden januar. Nå velger jeg å dele det. 

*

Hvor mange av oss jenter med muslimsk bakgrunn, spesielt hijabis, har hørt det før? At vi er "perler i våre skjell"? At vi er som drops; ikke verdt noe med mindre vi er innpakket? Kanskje ikke ordrett med disse analogiene, men selve ideen bak er utbredt: ærbarheten og kroppen vår må beskyttes, og noen mener at et tøystykke, et ekstra plagg kan gjøre nettopp dette for oss.

En hijab, niqab eller burka er ikke magiske skjold mot seksuell trakassering, overgrep og vold. Kvinner, muslimske som ikke-muslimske, tildekkede som mindre tildekkede, er dessverre alle utsatt for seksuell vold, det har patriarkatet og dets voktere sørget for. Om det er noe kampanjen #MeToo har vist de siste dagene, så er det at det ikke har noen ting å si hvordan en kvinne går kledd - kvinner på tvers av kulturer, landegrenser og religioner har opplevd seksuell vold over hele verden. For overgripere kjenner ingen grenser. Voldtekt handler ikke om sex eller lyst, det handler om makt. Noen ekstra lag med klær beskytter ikke mot overgrep, punktum. Jeg nekter å akseptere patriarkalske miljøers dresskode for hvordan kvinner bør gå kledd for å unngå at noe vondt skjer dem. Jeg nekter å akseptere at normen skal være å ansvarliggjøre kvinnen for en kriminell handling noen begikk mot henne.

Å fortelle kvinner og jenter som ikke går tildekket nok at de "naturligvis er mer utsatt", er ordentlig lavmål, et svik mot overlevende etter vold. Man sier at "alle" kjenner noen som har vært utsatt for seksuell vold, og dette er en vond sannhet og realitet.  Altfor mange kvinner er utsatt for seksuell vold og trakassering, og altfor mange har kjent den grusomme virkeligheten av dette faktumet, inkludert meg og flere jeg kjenner.

Taushetskultur og shaming er det patriarkatets voktere gjemmer seg bak og utnytter. Vi kan ikke være stille om vold mot kvinner, for det har vi rett og slett ikke råd til. Hvordan kan vi tåle at jenter ties ihjel? At de lever med vonde hemmeligheter i flere år og ikke får bearbeidet det som er blitt gjort mot dem fordi de føler skam og skyld? Hvordan kan vi tåle at dette skjer, og hvorfor jobber vi ikke mer forebyggende? Vi vet at dette skjer: vi ser det, vi hører om det, vi opplever det. 

Jeg vil ikke lenger høre at kvinner i vesten "naturligvis" er mer utsatt, fordi "de går kledd slik de gjør". Jeg har vært del i, og vært vitne til, diskusjoner om voldtekt med folk fra mer lukkede og religiøse, patriarkalske miljøer. Det er ikke så sjeldent det argumenteres med at vi først må "definere hva voldtekt er" for det er visstnok ikke all vold som er "ille nok" til å kategoriseres som overgrep, voldtekt eller annen seksuell vold. Noen vil mene at det ikke er voldtekt om jenter frivillig blir med gutter hjem eller er alene i et lukket rom med dem, at det bare er voldtekt om det er tydelige tegn til vold på kroppen hennes (som blåmerker) eller om hun blir overfalt utendørs. "Hvordan oppførte du deg, hva hadde du på deg?" er spørsmål man kan få.

"Sånt skjer ikke hos oss", får vi høre. Men verdensstatistikken viser noe annet, spesielt når man ser på de høye tallene over seksuell trakassering og vold mot kvinner i land som Egypt og Saudi Arabia der de fleste kvinner går mer eller mindre fullt tildekket - og hvor mørketallene dessuten er store da dette er svært tabubelagt og noe man helst ikke snakker om offentlig.

Egypt er kåret til "worst for women" ut av 22 land i den Arabiske Verden. Her har man til og med hørt om seksuelle trakasseringen i form av at større grupper menn omringer kvinnene, slik at det blir vanskelig å se hvem som overgriper seg på henne og hvem som prøver å hjelpe. I en FN-rapport fra 2013 kom det frem at over 90% av jenter og kvinner i landet hadde opplevd en eller annen form for trakassering, enten de brukte religiøse plagg eller ikke. Sent i 2016 var flere kvinner så slitne av trakasseringen i landet at de tok til gatene ikledd kjoler fra 60-tallet: korte, vintage-style kjoler som var helt vanlige å bruke i denne perioden. Den gode drama-filmen "Cairo 678" av regissør Mohamed Diab illustrerer problemet på en usedvanlig god måte og viser at også kvinner i hijab opplever trakassering og overgrep.

I Saudi Arabia, hvor man trygt kan si at majoriteten av kvinner går fullt tildekket og hvor kjønnssegregering ikke bare er en norm, men også lovgivningen, har rundt 78% av kvinner mellom 18 og 48 opplevd seksuell trakassering, ifølge en undersøkelse i Al-Monitor fra 2014. Kvinner har snakket ut om alt fra trakassering i taxier, på arbeidsplassen, på kjøpesenteret til i gatene. Mørketallene er likevel fortsatt store, for det er sjeldent man tør bryte tausheten rundt så sårbare temaer, spesielt i et så konservativt og lukket land som Saudi Arabia. Det er likevel nevnverdig at saudiarabiske kvinner nå i stor grad har begynt å ta til sosiale medier og deler sine historier under hashtag-kampanjen #Break_Your_Silence_Speak_Up.

I mitt hjemland, Libanon, ser det også dystert ut samtidig som det går fremover. De siste årene har modige kvinner og kvinneorganisasjoner tatt til gatene i protest mot sexistiske, utdaterte og diskriminerende lovgivning. Den siste tiden har det vært spesielt stor oppmerksomhet og debatt rundt artikkel 522 som frikjenner blant andre voldtektsmenn dersom de gifter seg med dem de har forgrepet seg på. I Beirut tok aktivister til protest i april og hang opp ødelagte brudekjoler på promenaden mot Raouche, og nyheten gikk verden over. Alia Awada fra NGOen Abaad i Libanon oppsummerer det hele veldig sterkt: "There are 31 days in a month and every single day, a woman may be raped and forced to marry her rapist". Dette er en praksis flere land i regionen utøver, men vi trenger ikke se så langt som Libanon for å finne flere eksempler på dette: Ifjor kunne man lese om hvordan voldteksofre kunne giftes bort til vodlteksmenn i Tyrkia for å gjenopprette familiens ære, og slik at flere tusen voldtektsmenn har sluppet straff.

Nå går det visstnok fremover og flere av disse landene tar stadig overgrep mot kvinner på større alvor. Aktivister i land som Tyrkia og Libanon jobber hardt for å få gjennom nye lovendringer som opphever såkalte "Marry Your Rapist"-lover.

Vold mot kvinner er ikke mer vanlig i vesten enn i "våre land". Muslimske jenter i hijab blir også voldtatt og våre miljøer er ingen unntak. Faktum er at det skjer hos oss også, vi bare hører ikke om det, for her er taushetskulturen ganske rådende og patriarkatet står enda ganske uforstyrret. Muslimske jenter blir også voldtatt, jenter som ser ut som meg er også utsatt, hijabis og andre som går mer tildekket er også utsatt - det er bare mye vanskeligere for dem å bryte tausheten i en taushetskultur som tier dem ihjel. Mange vil heller tie enn å trosse frykten for hva folk vil si om dem eller gjøre mot dem. Jenter i lukkede miljøer opplever også en dobbel sårbarhet og ekstra belastningen: De sitter igjen med skyld og skam etter traumet, men de må ofte i tillegg måtte leve med at folk ikke tror dem, ikke vil høre, sprer rykter, skamgjør og utstøter dem i familien og i miljøet, tviler ved hennes kyskhet og ærbarhet om hennes historie blir kjent offentlig.  

La oss nå endelig gjøre dette klart: Klær eller flørting inviterer ikke til overgrep. Det er et valg volderen alene tar. 
 


Brudekjolene på promenaden i Beirut tidligere i år i protest mot en lovbestemmelse som frikjenner voldteksmenn som gifter seg jenter de har forgrepet seg på.


kommentarer: 1



Sofia Nesrine Srour

21 år gammel norsk-libaneser. Muslim og feminist. Studerer rettsvitenskap ved UiO. Debatterer en del, og tenker (altfor) mye.