TAUSHETSKULTUREN TIER JENTER IHJEL

  • Skrevet 16.08.2016
  • Klokken 19:33


Modige Andrea Voll Voldum fikk massiv støtte på sosiale medier og folk over hele landet gikk i tog i solidaritet etter at hun delte sin historie. Det er så fint med åpenhet, og det er så godt når en hel nasjon står samlet mot urett. Voldtekt er et tabubelagt tema selv i frie og åpne samfunn, og Andrea var sterk som trosset alt dette da hun snakket ut.

Men det er på høy tid at vi nå utfordrer synet på voldtekt og andre tabubelagte temaer i lukkede eller mer reserverte miljøer. Vi må snakke om hvor jævlig det er at vi har norske jenter i Norge som opplever det samme, men som må lide i stillhet og ties ihjel av en taushetskultur.

I ettertid av debatten om voldtekt har samfunnsdebattanter som Yousef Assidiq, med sine sterke statuser på Facebook, og Mahira Karim med hennes utrolig viktige debattinnlegg i Drammens Tidende, gitt sin stemme til akkurat disse jentene: de usynlige minoritetsjentene som også har overlevd slik vold, men som må leve med sin smerte i hemmelighet grunnet en taushetskultur som eksisterer i en noen lukkede miljøer.

For vet dere hva det kvalmeste med patrialkalske - religiøse som ikke-religiøse - miljøer er? Synet på voldtekt

I juli ble en 16 år gammel jente i mitt hjemland, Libanon, voldtatt av tre menn. Libanesiske medier offentliggjorde både hennes og andre familiemedlemmer navn. Det libanesiske samfunnet stjal fra denne jenta alle hennes rettigheter til privatliv. Hun fikk ikke mye støtte, slik Andrea gjorde her i Norge, hun ble derimot shamed (skamgjort). Det vondeste med saken fra Libanon er hvordan hun ble behandlet som nærmest ubetydelig i saken: Noen sørget for og ba for hennes familie, men ikke henne. Empati hadde de mer enn nok av til familien og deres familiens "ære", men ingenting til overs for henne. De sørget over hennes fremtid, for hvordan skulle de få giftet henne bort nå? Man synes ofte heller synd på hennes fremtidige ektemann, som sikkert måtte være modig dersom han ofret seg selv på denne måten og giftet seg med et voldtektsoffer. 

Det er vondt å innrømme at holdningene man finner i lukkede miljøer i den arabiske verden også finnes i Norge. Det gjør vondt å tenke på at om en minoritetsjente i Norge hadde vært åpen om at hun var blitt utsatt for voldtekt, så ville hun mest sannsynlig ikke fått støtte fra sine egne. Hun ville blitt utstøtt og anklaget, de ville druknet henne i skyld og skam.

Så mye som jeg hater "oss-dem" retorikken, er jeg nødt til å bruke den her, for sannhetene er at det ikke er like åpenhet i våre miljøer som det er i storsamfunnet i Norge. Tabubelagte temaer er dessverre godt beskyttet i noen av disse, og patriarkatet lever enda ganske uforstyrret. 

Voldtekt er helt jævlig i seg selv, men ikke alle forstår belastningen minoritetsjenter opplever som ofre for slik kriminalitet. Hva tror dere skjer når jenter som lever under sterk sosial kontroll og æreskultur blir voldtatt? Disse jentene vil heller tie enn å trosse frykten for hva folk vil si og/eller gjøre dem.

Fryktene er mange.

Vil de skamgjøre henne?

Kommer hun til å måtte leve med utstøtelse?

Vil de spre rykter?

Er hun skyld i det som har blitt gjort mot henne?

Vil ingen mann ha henne nå? Er hun ikke lenger verdig nok? Hun har tross alt mistet hennes viktigste egenskap som kvinne: hennes jomfrudom, hennes kyskhet. Jeg var sånn cirka ganske forbanna da jeg leste reaksjonene til nyheten om jenta i Libanon, da folk begynte å stille spørsmål til om hun var jomfru før hun ble voldtatt, inkludert legen som undersøkte henne. "Tenk at man reduserer kvinner til en j*vla slimhinnefold", var min umiddelbare reaksjon. Redusert til en jomfruhinne, som forresten kun er en "eldgammel myte".

Tenk at i Tyrkia har (ifølge Dagbladet) flere tusen voldtektsmenn sluppet straff ved å gifte seg med ofrene. Kanskje hun på denne måten kan "gjøre opp" for sine synder også? For hva er egentlig "voldtekt"? Det er ikke så sjeldent man får høre at det heller heter "sex utenfor ekteskap", noe som ansees en synd. Å gifte henne bort til voldtekstmannen kan være en måte å gjenopprette familiens ære på. Og er hun gift så heter det kun "sex" om hun blir voldtatt i ekteskapet - for man har en ide om at sex er en plikt i ekteskap. 

Patriarkatet lever, og vi utfordrer det ikke nok.

Mange av oss kjenner en eller flere personer som har vært utsatt for vold. Jeg kjenner flere som kjenner noen. Jeg kjenner selv noen. Jenter tiet ihjel av taushetskulturen, og noen ganger drives de til selvmordsforsøk. Jeg hører altfor ofte om jenter som ikke klarer å leve videre etter slike traumer. Jenter som kjemper mot depresjon, angst og PTSD. De lever med hemmeligheten i flere år og klarer ikke bearbeider det som har skjedd, så de sliter i tillegg psykisk da de ikke klarer oppsøke den nødvendige hjelpen de trenger og har krav på. Dessuten er man dobbelt så sårbar som minoritetskvinne i et lukket miljø når man utsettes for slik, for ikke nok med at rettssikkerheten i Norge enda ikke er sterk nok for voldsofre, men om hun hadde tapt hadde hun måtte lide tap i både retten og sitt eget miljø. 

Noen jenter frykter til og med for sitt eget liv dersom det skulle kommet ut at det og det har skjedd dem.​

Jenter og kvinner som kjemper harde kamper i det stille, uten å ha noen å gå til. Oslo Krisesenter hjelper månedlig 200 kvinner som har opplevd vold, rundt halvparten av disse er minoritetskvinner og mange av dem med muslimsk bakgrunn, men som mange andre jenter i Norge finner de det svært vanskelig å anmelde, og i tillegg er det det er så tabu- og skambelagt i de lukkede miljøene der familiens ære veier så mye mer. Det er til å bli forbannet av. 

Skal vi virkelig la slike holdninger gro og utfolde seg fred, eller skal vi snart gjøre noe? Kan vi i det minste snakke ihjel tabuene? 
 


(Midlertidig illustrasjonsbilde).


kommentarer: 14



Sofia Nesrine Srour

21 år gammel norsk-libaneser. Muslim og feminist. Studerer rettsvitenskap ved UiO. Debatterer en del, og tenker (altfor) mye.
hits