KRITISER, IKKE HAT

  • Skrevet 26.05.2016
  • Klokken 21:01


Den siste tiden har det vært en del hat mot meg i noen kommentarfelt, både på vegger og i lukkede grupper på Facebook. Mye er bare hat-ytringer, annet er legitim kritikk jeg selvfølgelig tar imot (men som kanskje kunne vært gjort mer saklig og mindre aggressivt).

Kritikken og hatet har vært rettet mot min deltakelse i et VG-prosjekt for over et år siden, og kronikken jeg skrev i mars i år.

I 2015 var jeg med i et VG-prosjekt ("Nettkrigerne"). De ville ha meg med i VG-prosjektet på bakgrunn av at jeg var aktiv i kommentarfeltet hos VG i 2012, og hadde et par toppkommentarer. Jeg var hovedsaklig med for å fremme engasjementet mitt for kvinnerettigheter. Der ble jeg bedt om å lese opp et par kommentarer, hvor jeg i den ene kommentaren fra 2012 hadde beskrevet Det Muslimske Brorskapets handlinger som "terroriserende". På bakgrunn av dette prøver folk å beskylde meg for sekterisk propaganda og svartmaling av muslimer.

La meg gjøre dette klart: alt av sekterisme og islamhat tar jeg avstand fra - å beskylde meg for slikt er fordomsfullt og unødvendig gjort. Man kan såklart diskutere hvorvidt Det Muslimske Brorskapets handlinger faller inn under terrorisme-begrepet, men jeg tar avstand fra slikt idag. Som debattant har man meninger og uttrykker disse. Man sier mye forskjellig og treffer ikke alltid riktig, spesielt når man er helt fersk. Men meninger endres og utvikles. Det er bare dumt at folk vil henge meg ut for noen år gamle uttalelser og beskylde meg for noe jeg ikke kjenner meg igjen i.

Mitt engasjement har alltid vært basert på rettferdighet, og verdier som toleranse, likeverd og menneskerettigheter er viktige for meg.

Det er uretten jeg ønsker å bekjempe.

I tillegg til dette har jeg fått kritikk for en uttalelse i kronikken min om mangelen på handlingskraft blant muslimer. Selve budskapet med kronikken min var at vi muslimer ikke lenger kan stå på sidelinjen, men at vi aktivt skal slå hardt ned på folk i våre miljøer med ekstreme holdninger. På bakgrunn av denne ble jeg invitert til NRK Debatt, hvor jeg direkte sa at moskeene må avsette imamer med ekle holdninger.

Folk har imidlertid reagert på den ene uttalelsen i kronikken min i om "imamer som oppfordrer til krig".

Jeg må helt ærlig innrømme at jeg ikke har noe grunnlag for å påstå dette om norske imamer idag. Jeg har hverken tall eller statistikk på det. 

Poenget mitt var likevel at vi har såkalte "lærde" eller andre personer med slike holdninger.

Ekstremismen starter ikke nødvendigvis med ekstremister som oppmuntrer til krig, men med kvalme holdninger i hverdagen som legitimerer hat. Vi har kanskje ikke imamer som oppfordrer til krig i Norge (selv om vi hadde en litt sketchy hendelse for noen år siden), og i Skandinavia generelt vet vi at vi har et par, men vi har definitivt imamer i landet med andre ekstreme holdninger.

Vi skal ikke se bort ifra at imamer med råtne holdninger kan ha en viss påvirkningskraft på noen av sine medlemmer i moskeene. Å tillate slike imamer i moskeene, er å stille passive til ekstreme holdninger i våre tilbedelses-hus - og det har man ikke plass til i islam. Vi har minst ett eksempel på en slik imam (jeg regner med at folk skjønner hvem jeg sikter til her), og en imam med råtne holdninger er en for mye.

Jeg har ingen intensjoner om å "splitte" og "spre islamofobi og propaganda", for det er jo nettopp fellesskap jeg er så opptatt av. Gjennom mitt engasjement har jeg kun ønske om å belyse uretten som skjer, ikke bare uretten som skjer i religions navn - men den som skjer i samfunnet generelt. Det er "oss mot dem"-mentaliteten jeg kritiserer, og det ser man om man om man hadde skjønt budskapet mitt.

Jeg forstår dem som har kommet til meg med genuin og ærlig kritikk. Slik kritikk er bare bra - jeg lærer av den. Jeg bedriver tross alt selv kritikk, og da må jeg tåle kritiske tilbakemeldinger. Det jeg derimot ikke kan akseptere er fordom og hat - uansett hvor den kommer fra. 

Takk til alle som støtter meg og alle som kommer med kritiske tilbakemeldinger. 

Haterne forblir irrelevante. 
 





 


kommentarer: 0



SKAMLØSE SANA

  • Skrevet 05.05.2016
  • Klokken 23:26


TV-serien "Skam" av Julie Andem har blitt utrolig populær blant ungdommer, unge voksne (og til og med eldre) i Norge, med fokus på alt fra drikking og festing, selvbilde og spiseforstyrrelser, kjæresteforhold og sjalusi, til hooking og sex og andre tabutemaer.

Skam-gjengen vi følger i serien består av Eva, Vilde, Sana, Chris og Noora - fem tenåringsjenter som representerer norsk ungdomskultur i dag på hver sin måte. Men det er en jente som skiller seg litt ekstra ut i gjengen - og det er Sana. 

Det er noe sykt kult og unikt ved Skam-Sana.

Hun bryter ikke bare alle tabuene, hun bryter også stereotypene. På alle fronter.

Sana eier ingen skam og vi elsker det.

Uforutsigbare, rå-tøffe Sana med sin hijab og hennes sterke personlighet, blir fremstilt som en med mye kontroll i serien: en som rett og slett bare veit hvordan ting funker blant ungdommer idag.

Julie Andem har gjort en veldig god jobb med hennes karakter. Her vinkles serien inn på temaer som fordommer og forhåndsdømming, noe de fleste muslimske jenter opplever og har opplevd i hverdagen. Alle husker sikkert episoden hvor Chris introduserer Sana for Vilde. Det første som slår Vilde er at Sana er muslim - så hvorfor er hun invitert med på bussmøtet?

Men Sana kan jo være russ hun også - hun bare avstår fra å drikke.

Sana blir med på russebuss, hun tar lederrollen på bussmøter i planleggingen av russetiden med jentene, hun ruller, hun er på fest, hun snakker om alt fra hooking og kjærester til tro og hijab. Hun lar seg åpenbart ikke begrense av fordommer og stereotyper, for hun handler akkurat slik hun selv ønsker: Sana trosser og bryter en del sosiale normer i sitt miljø og fordommer i storsamfunnet, samtidig som hun holder fast ved sine prinsipper og setter sine egne grenser. Vi ser henne mye på fest i serien, men vi ser henne ikke drikke alkohol selv om hun får lyst til det. Selv sier hun at årsaken er troen hennes, som alltid vil være "sterkere enn hennes lyster". Det er kult.

Jentene i gjengen, og kanskje aller mest Vilded, har et litt mixed forhold til Sanas hijab i begynnelen av serien, men Sana tar seg heller ikke nær av det. Hun eier selvironi og ufarliggjør heller hijaben ved å tulle med jentene om at den er "magisk" og "gjør henne synsk". Slik bryter hun isen, og det er kult å se hvordan gjengen tar det og hvordan hun blir godt tatt imot og inkludert. Det er greit at å være nysgjerrig, det er greit at folk stiller spørsmål.

Sana virker veldig prinsippsterk og står ved sitt, også når det gjelder hennes frie valg om hijab. På denne måten fremstår hun ikke som undertrykt, slik man stereotypisk anser "hijabis" og muslimske jenter i storsamfunnet generelt. Hun har har tatt dette valget selv. (Her er det likevel viktig å understreke at all hijab-tvang skal tas på alvor og er forkastelig). 

Fordommer brytes altså ikke bare gjennom Sanas sterke karakter, men også gjennom hvor godt hun blir tatt imot i gjengen.

En slik vinkling i serien menneskeliggjør henne som muslim og trosser fremmedfrykten noen har for muslimer.

Man får også et innblikk i andre typer fordommer muslimske jenter som Sana kan møte på når de bryter med sosiale normer, blant annet i form av erting/mobbing fra sitt eget miljø. I den siste episoden jeg så blir hun blir kalt "slut" og blir plaget på sosiale medier av andre muslimske jenter (det hintes ihvertfall til at de står bak). Men skamløse Sana er drit-tøff og lar seg likevel ikke påvirke av dette. Hun velger å riste det av seg, ingen får styre henne. Tvert imot virker det som hun har kontroll også i slike situasjoner. 

Skamløse Sana driter rett og slett i hva folk skulle ha å mene om henne, og det er det som gjør henne så sterk der hun står midt imellom to kulturer.

Selv har hun kanskje noen fordommer når det gjelder vestlig kultur og norsk ungdomskultur, men hun er ganske velutviklet og fremstår som bråmoden - kanskje litt for voksen for sin alder sammenliknet med de andre jentene i gjengen. Her kommer hennes gode lederegenskaper inn, og følelsen av ansvar for crewet: Sana backer alltid opp jentegjengen, er opptatt av rettferdighet, og tåler ikke at noen gjør de som står henne nær vondt. Hun passer på vennene sine på fest og holder til og øl-flasker for dem. Ingen kødder med crewet hennes, og hun tar gjerne en fight om det er det som skal til.

Er Sana den tøffeste karakteren i serien?

Det synes ihvertfall jeg.

 

*

P.S: Det er også viktig å huske på at Sana ikke bare er en karakter i en tv-serie, hun er et eksempel på mange andre Sanaer der ute - inkludert meg. Jeg var selv russ. Jeg festet ikke, men jeg gikk i russebukse og en matchende hijab (så helt ærlig ikke ut, men herregud så gøy det var!), gjorde et par russeknuter, og koste meg på min egen måte. Det er klart folk hadde mye forskjellig å mene om det (både muslimer og ikke-muslimer) - men det viktigste for meg var å gjøre det jeg selv hadde lyst til, for ingen har noe de egentlig skulle sagt om mitt liv. 
 


kommentarer: 14



"DU EIER JO INGEN SKAM!"

  • Skrevet 04.05.2016
  • Klokken 17:31


"Nei, jeg eier ikke din skam", svarte jeg da jeg som muslimsk feminist ble konfrontert med at jeg ikke eier noen skam. 

De to-tre siste årene har jeg prøvd å engasjere meg i både vestlig og ikke-vestlig kvinnekamp, og belyse problemer i noen minoritetsmiljøer. Jeg startet i all hovedsak kun på Facebook og i hverdagen.

Det var ikke før ifjor og begynnelsen av dette året at jeg prøvde meg i den offentlige debatten. 

Dere har allerede fått et innblikk i hvordan det var å delta i den offentlige debatten for første gang på tv (NRK Debatten). Jeg har skrevet til sammen tre debattinnlegg hos Aftenposten: to av disse var om skam- og æreskultur. Det er her mitt hovedengasjement ligger. Det er kvinnesaken jeg er opptatt av, det er kvinnesynet i noen minoritetsmiljøer jeg kritiserer, det er kvinneundertrykking i mitt eget hjemland og resten av den arabiske verden som provoserer meg.

Debatten om sosial kontroll har ikke kommet på banen i Norge før ganske nylig. Man har alltid kritisert kvinnefiendtlige holdninger, men ikke i like stor grad som man gjør nå. Hadia Tajik startet debatten ifjor i desember ganske fint med sin kronikk om sosial kontroll. Det inspirerte meg til å skrive dette innlegget til Aftenposten om begrepene "ære" og "skam", og et lengre innlegg om dette til Minareten.

Jeg følte meg ganske alene etter mitt innlegg til Aftenposten, og etter at jeg offentlig sa til Aftenposten at jeg er muslim og feminist har jeg fått reaksjoner fra to forskjellige fronter; hvor den ene krever at jeg fjerner hijaben, og den andre mener jeg ikke er muslim nok.

I forrige uke skrev Nancy Herz et innlegg om "skamløse arabiske jenter", og dette var kanskje det viktigste bidraget i debatten. Innlegget hennes skapte stort engasjement, og jeg kastet meg på debatten igjen - denne gangen med mitt debattinnlegg om "glasshus".

Nancy og jeg er veldig gode venner og begge to er opprinnelig fra Libanon. Vi ble først kjent med hverandre i 2014 etter at jeg oppdaget hennes engasjement som menneskerettighetsaktivist og blogger. Vi står begge to for de samme verdiene: menneskerettigheter og frihet til alle.  

Debatten fikk stor oppmerksomhet, og igår var derfor Nancy Herz og jeg gjester hos God Morgen Norge og TV2 Nyhetskanalen for å ta et oppgjør med sosial kontroll, æreskultur og ryktesamfunn - og alt dette takket være Yousef Assidiq som støttet på og heiet oss frem.

 

Dere kan se hele innslaget hos God Morgen Norge HER.
 

"Det er veldig mange som ikke har den friheten vi har, og det provoserer oss", sa jeg til TV2 Nyhetskanalen.

Dere kan se hele innslaget HER.

Bare det å ytre seg slik vi gjorde, er å bryte med de sosiale normene man setter spesifikt for kvinner og jenter i disse miljøene (og i samfunnet generelt, egentlig). Vi nekter å la noen skamgjøre oss og vi krever like rettigheter og fullkommen frihet til alle. Dette gjør vi ikke for oss selv, men for alle som lever med begrenset frihet.
 

Igår var vi også heldige med at både Khamshajiny "Kamzy" Gunaratnam og Hadia Tajik tok seg tid til å høre om saken vår og veilede og støtte oss der de kunne. 

Møte med Kamzy på rådhuset i Oslo, hvor vi snakket om de utfordringene jenter som oss
ofte møter på i den offentlige debatten.


Møte med Hadia Tajik på Stortinget. Vi diskuterte litt hva vi kunne gjøre videre i kampen.
 

Møtet med Hadia Tajik ble tatt opp og vi ble intervjuet av NRK Ukeslutt - dette blir publisert først den kommende lørdagen (7. mai). Det ble gjort flere opptak, men dere får mest sannsynlig hørt litt hvordan samtalen med Hadia Tajik gikk - dere kan dere blant annet høre hva vi ble enige om til slutt (Nancy kom med en sykt god "in-the-moment"-idé!).

Dette viser at vi blir hørt og tatt på alvor, og det viktigste med dette er at vi gjør det enda litt tryggere for jenter som enda ikke tør å ytre seg. Jeg håper mitt og Nancys engasjement vil motivere, oppmuntre og hjelpe flere til å ytre seg og stå side om side med oss i kampen.

Til de jenter som føler de står alene: jeg er her, Nancy er her, mange andre som oss er her - vi hører dere. Dere er ikke alene.
 

 


kommentarer: 17



Sofia Nesrine Srour

21 år gammel norsk-libaneser. Muslim og feminist. Studerer rettsvitenskap ved UiO. Debatterer en del, og tenker (altfor) mye.
hits