MÅ JEG TA AV MEG HIJABEN OG FORLATE MIN TRO FOR Å BLI HØRT OM MINE EGNE RETTIGHETER?

  • Skrevet 29.04.2016
  • Klokken 14:17

 

"Du må forstå det ikke er troverdig når det kommer fra en i hijab".

Jeg har sagt det før og sier det igjen: min hijab, mitt personlige valg, min personlige spirituelle reise. Jeg beholder den på om jeg vil, jeg tar den av om jeg vil. Ingen sin business. Absolutt ingen. Kun min.

Min hijab har ikke makt over meg, jeg har makt over den

Men vent da.. de vil jo ikke høre det. De driter langt i det. En muslimsk, hijab-bærende kvinne er jo undertrykt uansett hva hun selv måtte mene.

Slik har kommentarfeltene generelt og veldig typisk sett ut når folk har svart på mine ytringer (dette er bare noen få av kommentarene):
 

Er jeg mindre troverdig når jeg snakker om kvinnekamp, fordi jeg bruker hijab og er muslim? Er ikke min kvinnekamp like mye verdt?

Jeg har så lenge jeg kan huske snakket om kvinnerettigheter og kvinnekamp i islam, en seksuell revolusjon mot ukultur, ryktesamfunnet og begreper som "ære" og "skam" som definerer hverdagen til noen minoritetskvinner.

Jeg har skrevet og skrevet, og snakket og snakket, jeg har prøvd å fremme mitt budskap så godt jeg kan, men jeg har følt meg veldig alene. Jeg har ikke bare følt dette, jeg har faktisk stått ganske alene.

Jeg føler ikke at folk bryr seg om mitt budskap, så lenge jeg er synlig som muslim. Hijaben min gjør dem blinde for saken.

Hvorfor?

Jeg som selv vil definere min hijab, jeg og mange andre som krever like rettigheter for alle, som krever at kvinnen som idag lever i "glasshus" får tilbake sin definisjonsmakt - hvorfor hører dere ikke muslimske feminister som oss?

Når selv frie muslimsk kvinner ikke blir hørt eller sett - hvordan kan vi fortsette å håpe på at den undertrykte kvinnen får deres støtte?

Hvorfor ber dere oss ta av oss hijaben før vi kan ytre oss, og hvorfor kan ikke vi anerkjennes som frie individer?

Jeg vil ikke måtte ta av meg hijab min og forlate min tro, kun for å bli akseptert og trodd. Jeg krever å bli anerkjent som et fritt individ på lik linje som alle andre. 

Noen vil rive av oss hijaben, andre mener vi ikke er nok tildekket. Denne mentaliteten er det som undertrykker oss, og det er det vi kjemper imot.

Jeg vet at folk er lei av "hijabmaset". Tro meg, det er jeg også!

Jeg lever ikke i "glasshus", jeg har knust et par glassvegger, men det nytter ikke når jeg lever i et samfunn hvor jeg føler at uansett hvor mye jeg skriker frihet så vil jeg alltid være utlendingen med tørkle rundt hodet som egentlig ikke har noe å si.

Jeg er virkelig sliten. Vi muslimske feminister er slitne.

Vi trenger desperat at dere inkluderer oss og vår ærlige kvinnekamp også.

Religiøse har også rett til å ytre seg og rett til respekt for sin sak. I et fritt Norge med religionsfrihet og ytringsfrihet bør ikke en hijab-bærende kvinne som kjemper mot hijabtvang, bli ledd av.

Jeg er muslim og feminist. Jeg bærer hijab. Jeg er for progressive verdier, jeg er for frihet og mot all tvang. Jeg hater hijabtvang og hijab på små jentebarn - jeg er DRITTLEI ukulturen.

Derfor har jeg nå prøvd igjen.

Jeg har sendt inn et innlegg til Aftenposten om "glasshus", et lite svar av støtte til Nancy Herz og i forlenge av mitt blogginnlegg "Til kvinner som lever i glasshus".

Kommer jeg til å bli hørt denne gangen? Eller er hijaben min så synlig at stemmen min blir helt ubetydelig?

 


kommentarer: 8



"HIJABDAG"?

  • Skrevet 25.04.2016
  • Klokken 10:50

Før vi snakker om en "hijabdag" (jeg ser det er blitt foreslått av noen muslimer flere ganger, for eksempel her), kan vi vær så snill først snakke om hva en hijab faktisk er? For det er nemlig på tide med en redefinisjon!

Jeg vil først og fremst understreket at jeg er sykt lei hvordan noen jenter i muslimske miljøer defineres ut fra kroppen sin, ut fra hvor mye de dekker eller ikke dekker av den. 

Det er mye seksualisering av jenter og kvinner i samfunnet generelt, og det muslimske samfunnet er ikke et unntak.

I noen miljøer blir hijaben gjort om til et skjold mot seksualisering av kvinnen, nettopp ved å seksualisere henne. Hijaben blir forbundet med sømmelighet og anstendighet. Ofte blir de som velger å ikke dekke seg til, eller ta av seg hijaben etter noen år, mindre respektert.

Dehumaniseringen av den muslimske kvinnen er uutholdelig.

Jeg er selv hijab-bærende kvinne, og jeg er sykt lei av å høre om "haya" og "awrah" om kvinnekroppen.

Så vær så snill, før vi snakker om en "hijabdag", la oss snakke om hijabtvang og barnehijab! 

Hovedårsaken til at så mange enten presser hijaben på et barn eller forholder seg passive når deres barn tar hijaben på, er at de ser det som noe positivt; nettopp fordi det er en måte å forsikre seg om at hijaben sitter godt også når de er eldre. Etter Tajiks utspill om forbud mot barnehijab i desember i fjor, og noen muslimers motsvar var til støtte for barnehijab, gikk det opp for meg hvor få problemer noen muslimske miljøer faktisk tar på alvor.

Jeg har ingen forståelse for og kan aldri akseptere hijab på barn.

La oss snakke om dobbeltmoral, og dette dehumaniserende kvinnesynet:

Hijabi? Mashallah.

Non-hijabi? Astaghfirullah.

Ex-hjibabi? Kafirah!

Jeg er så sykt lei hykleriet. Kvinner som forteller andre kvinner at "en kvinne som dekker til kroppen sin respekterer den mer enn en kvinne som ikke gjør det", gjør meg forbanna. Jeg har selv møtt kvinner i hijab som degraderer kvinner uten. Hvorfor er det så store kontraster mellom hijabis og ikke-hijabis?

Det at noen kvinner selv faktisk tror på dette og bruker det som en forklaring på hvorfor man bruker hijab, at de selv går rundt og sier at hijaben skal skjule deres skjønnhet og vente til den rette mannen før de viser den til kun han - det er en grov misforståelse av hijab og det er ingen andres feil enn de som har bidratt til denne inngrodde oppfatningen gjennom sykt misvisende opplæring om islam og hijab.

Det er å si at vi kvinner bruker hijab for menn, for mennesker - når hijaben skal være et fritt valg, et religiøst symbol og virker som en spirituell praktisering av islam.

Hvorfor snakker man ikke om det spirituelle ved hijaben? Hvorfor har man gjort det til noe mer fysisk enn spirituelt?

Å definere hijaben som for anstendighets skyld, som et middel for å dekke til en skjønnhet, å si at kvinnen er så vakker at hun må dekkes til, er seksualiserende. Ja, det er seksualiserende å si at hijaben skal "gjøre kvinnens seksualitet privat". 

Kvinnen er ikke et vandrende seksuelt vesen som må dekkes til, hvis ikke kan hun friste og bli frista.

Hennes kropp skader ikke deg. Din mentalitet skader henne!

Jeg er klar over at det ikke gjelder alle muslimer... men hykleriet er reelt i noen miljøer, og det er grusomt kvalmende!

*

Jeg nekter å la andre definere hijaben min for meg, og har før skrevet dette på min Facebook:

"I wear my hijab for myself, and if I ever decide to take it off - that too, will be for myself. I do not wear it to satisfy people. I do not wear it for you, or anyone - I do not wear it for men. I wear it for myself. With that said - I will also never take off my hijab for anyone. If I ever decide to take it off - it will be nobody's business but mine."

Dette frivillige valget betyr alt for meg som hijb-bærende kvinne. Den gir meg definisjonsmakten.

Ingen definerer den for meg. Jeg definerer den. Den skal ikke tvinges hverken på eller av meg. 

Jeg føler hijaben er blitt misbrukt av mange, og vil så gjerne se et slags internt oppgjør av hijabis som kan bryte med disse stereotypene av hva hijab er. Det hadde også vært kult om flere snakket ut mot dobbeltmoralen der hijabis er engler kontra ikke-hijabis som da er mer "djevelske" og "umoralske". Og viktigst av alt dette: la oss ta hijabtvang og hijab på små jentebarn på alvor, la oss behandle disse som de problemene de er!

Denne teksten, skrevet av Safiya Alfaris, har også en interessant innfallsvinkel. Forfatter av teksten har en ganske grei måte å forklare sin egen forståelse av hijab på.

For å sitere Alfaris:

"I wear hijab because I like the label, which says: "I'm Muslim." But it does not define me, and it doesn't own me. I own it."

 


©Shirin Neshat, Rebellious Silence, Women of Allah series, 1994. 


kommentarer: 5



KJÆRE KVINNE SOM LEVER I GLASSHUS: DET ER INGEN SKAM Å VÆRE FRI

  • Skrevet 15.04.2016
  • Klokken 13:27

(Deler av dette blogginnlegget sendte jeg inn til Aftenposten, som publiserte teksten 29.04.2016)

*

Kjære kvinne med minoritetsbakgrunn, som bor i Norge, et land der ethvert menneske er fritt, men der din frihet ikke er hel.

Du lever i "glasshus", en illusjon av frihet. Friheten din er begrenset til kulturelle og sosiale normer. Ryktesamfunnet gir deg ikke plass til å tenke selv, velge selv eller handle slik du vil. Dine handlinger og valg blir gransket, kroppen din kontrollert, og menneskelige feil er synonymt med synd.

Kjære minoritetskvinne som ytrer seg.

De vil kalle deg høylytt, spørre hvor det blir av din «haya», et ord de bruker om sjenerte, stille, usynlige kvinner, noe de mener bør være en kvalitet hos alle kvinner. De begrunner det med religion, men vi vet så godt at de kun vil ta fra oss de rettighetene Gud har gitt oss. Klarer du å rope tilbake høyt at din «haya» er din høylytte stemme som krever rettighetene sine tilbake? Din «haya» definerer du selv.

De vil si du er blitt "for vestlig", men om det å være "vestlig" er synonymt med å være fri, er jeg vestlig og stolt av det. Det er ingen skam å være fri. 

Som hijabi og feminist ble jeg selv blitt konfrontert med at jeg ikke eier noen skam. "Nei, jeg eier ikke din skam!" svarte jeg.

Jeg vil heller være en del av denne verden, enn den som brenner kvinner for å brenne en hellig bok, hvor det å ytre seg fritt gir deg tusen blodige piskeslag, hvor små jenter blir skutt i hodet for å gå på skolen, hvor kvinner får syre i ansiktet når de takker nei til en mann, hvor loven beskytter voldtektsmannen og steiner offeret, hvor samfunnet forteller kvinnen at hun er familiens ære og stolthet, kaller henne en perle i et skjell, men undertrykkere henne. Hvor det å være kvinne er synonymt med å være ingen og ingenting.

Så kjære jente og kvinne som enda lever i glasshus:

Bryt glassveggen. Knus glasstaket. Kast stein i glasshuset!

Frigjør deg selv fra moralpolitiet, den ufrivillige jobben du har fått som opprettholder av familiens ære, skammen de skyller over deg i bølger. Ikke la noen fortelle deg at du snakker for høyt, tenker urealistisk og drømmer for mye. Du kan følge dine drømmer, du kan nå de målene du vil nå, du kan sette dine egne grenser og ta dine egne valg. Din frihet trenger ikke være begrenset kun fordi noen har fortalt deg at den er det.

Du trenger ikke være liten og usynlig.

«Vær rebelsk, vær ulydig», sier den egyptiske feministen Mona Eltahawy.

Tør å trosse alle som vil begrense deg. Din høylytte stemme er det som må til. Din modighet og dine friske, sterke meninger overdøver deres sexisme og sosiale kontroll. De blir provoserte av hvor synlig du er, redde fordi de vet du er fri og vettskremte når du selv skjønner hvor fri du faktisk er.

Du vil møte motstand. Du vil føle at du står alene. Men vi er alle søstre, og søstre står sammen. Jeg vet ihvertfall hvor jeg står.

Jeg vil stå med deg.

Med friheten.

 

 




 


kommentarer: 1



NRK Debatten

  • Skrevet 01.04.2016
  • Klokken 17:20


(Dette innlegget har jeg valgt å dele opp i to deler: før og detter Debatten hos NRK).

*

Onsdag, før Debatten:

Dette skriver jeg med skjelvende hender, for jeg har akkurat takket ja til å stille opp i Debatten hos NRK. 

Jeg ble invitert i forbindelse med en kronikk jeg skrev til Aftenposten, der jeg etterlyser mer handlekraft fra muslimer mot ekstremisme. Jeg som har angst, synes at det var spesielt vanskelig å ta stilling til tilbudet. Jeg vet hvor stresset jeg blir og hvor viktig det er for meg at når jeg først er med på noe så offentlig, at jeg først og fremst fremmer mitt budskap og ikke meg selv. Jeg takket likevel ja etter mye støtte og oppmuntrende ord fra familie, og ikke minst en kontaktperson fra NRK som overbeviste meg om at det kom til å gå bra.
 

(Bildene ovenfor er screenshots hentet fra et dokumentarprosjekt av Per Søreide Senstad og Anders Stai Fougner).


Torsdag, etter Debatten:

Jeg har akkurat vært på TV. Min første gang på TV noensinne. Jeg stod der, engstelig, nervøs og stresset. Man kunne se det på hele meg, men jeg var fast bestemt på å fremme budskapet mitt og jeg vet at jeg gjorde så godt jeg kunne da jeg stod der med angsten min. Det var skummelt å stå  i panelet med alle kameraene og menneskene rundt meg. Jeg ikke tenke på annet enn at dette blir direktesendt og dette blir enten sosialt selvmord eller sosial anerkjennelse for mitt budskap.  Jeg tenkte mest på hva slags reaksjoner jeg skulle komme til å få i ettertid. Jeg er ingen politiker, forsker eller har en phD i noe som helst. Jeg er en vanlig, alminnelig muslim med meninger, som skrev en kronikk hun aldri trodde skulle få så stor oppmerksomhet, og som takket ja til en debatt hun brenner for. Jeg klarte, forhåpentligvis, å spre budskapet mitt til flere som meg, og samfunnet som helhet. En definitivt god opplevelse jeg kommer til å ta med meg videre. 

Det var spesielt oppmuntrende med støtten jeg fikk fra omtrent alle paneldeltakerne før det var min tur, og alle sørget for at jeg følte meg vel og satt pris på. Støttemeldinger har strømmet inn på telefonen, Facebook og e-post. Jeg har aldri følt meg så ydmyk for komplimenter. All støtten føles som en slags kompensasjon for hvor engstelig jeg var og hjalp meg å innse at jeg faktisk gjorde det jeg kunne der og da, selv om det ikke var mitt beste. Jeg får ikke takket dere nok, alle som en.

Jeg må også innrømme at det beste med besøket hos NRK var å endelig få hilst på Hadia Tajik. Hun sa at hun hadde lest kronikken min og at hun likte den veldig godt. Jeg var helt målløs. 

 



(Bildet hentet fra NRK TV. Dere kan se hele sendingen HER).


*

Dagen etter Debatten sitter jeg igjen med mange gode følelser. Litt usikker er jeg, men jeg angrer ikke på at jeg stilte opp. Jeg har faktisk fått mer støtte fra muslimer, slik jeg etterlyste på Facebook. Muslimer som også vil ha en endring, og som ikke vil utfryse meg selv om jeg stiller kritisk til noen av våre miljøer. For det er ikke så sjeldent, at man kan bli skamgjort - spesielt som muslimsk kvinne - når man som fritenkende muslim kritiserer sitt eget miljø, selv om kritikken bare er ment godt.Jeg vil så gjerne se et internt oppgjør mot ekstremismen og ekstreme moské-miljøer.

"Så lenge vi har imamer med slike holdninger i våre moskeer [imamer som støtter dødsstraff for f.eks. blasfemi] så har vi et problem", sa jeg i Debatten.

Imamene våre står så representativt for oss muslimer, i moskeene og i de muslimske miljøene. Det er helt forkastelig at vi ikke reagerer med hardere sanksjoner mot slike imamer. Det er grusomt ekkelt at imamen fra CJAS som nylig var i Pakistan på en minnesmarkering for en død drapsmann der han holdt minnestale, nå har kommet tilbake til Norge og våger å si at han representerte alle norske muslimer.

​Det som provoserer meg mest er at det ikke er nytt at Nehmat Ali Shah har problematiske meninger. Han har lenge uttalt seg i strid med de verdiene til vanlige muslimer og det demokratiske samfunnet. Mange muslimer har den siste tiden reagert og tar avstand, men har vi gjort nok? Vi trenger ikke imamer med kvalme holdninger, det er på tide å avsette dem!

Men muslimer som meg kan ikke gjøre dette alene. Vi trenger våre gode imamer, som kan slå hardt ned på sånne som Nehmat Ali Shah; slå hardt ned på forkastelig holdninger og verdier. Ikke bare snakke om at den vanlige muslimen fordømmer ukultur og ekstremisme, men faktisk vise det også. Jeg skulle gjerne likt å se imamer i debatt.

Vi trenger at de som står representativt i våre muslimske miljøer faktisk handler. At staten reagerer om moskeene nekter å avsette imamer med umoralske og hyklerske holdninger. Vi trenger mer åpenhet, og vi trenger at flere fri-tenkende og kritiske muslimer tør å ytre seg.

Samtidig som vi muslimer engasjerer oss, trenger vi at vi blir godt tatt i mot av storsamfunnet. Det er viktig for meg å understreke at jeg ikke gjør dette til et muslimsk problem, for det er et kollektivt og felles ansvar. Vi som et samfunn skal stå sammen, for slik jeg har skrevet i kronikken min:

"Det er viktig å huske på at åpenhet er en viktig verdi i vårt samfunn. Vi må alle bidra til å holde debatten sunn, det nytter ikke å utfryse hverandre. Vi har levd som «oss» og «de andre»  lenge nok nå. "

 


kommentarer: 41



Sofia Nesrine Srour

21 år gammel norsk-libaneser. Muslim og feminist. Studerer rettsvitenskap ved UiO. Debatterer en del, og tenker (altfor) mye.
hits