resbegrepet m redefineres, og strykes der det ikke hrer hjemme

  • Skrevet 25.03.2016
  • Klokken 21:53

 

Denne teksten er hentet fra Minareten. Jeg ble invitert til skrive hos dem om temaet "Den moderne seksualiteten". 

*

En kortere versjon er tidligere publisert hos Aftenposten.

Diskusjonene rundt begrepene "re" og "skam" i innvandrermiljer, har endelig kommet p banen.

Vi muslimer og andre med innvandrerbakgrunn liker ofte ikke innrmme at vi har mye jobbe med i vre miljer. Vi er kanskje - litt grovt sagt - ekstremt hrsre nr det gjelder problemer vi helst mener er private, som for eksempel synet p kvinnekroppen og kvinnens seksualitet.

Hvorfor er det slik at man er s opptatt av sex og seksualitet, men at dette samtidig er s tabu? Hvorfor har vi dette forholdet til seksualitet? Sosial kontroll av jenter handler jo om jentekroppen. Det handler mye om hvor lite hr og hud hun fr vise. Sosial kontroll er - som Hadia Tajik nylig uttalte -  regne som seksuell kontroll.


 

"re" og "skam" er to begrep som forbindes med jente- og kvinnekroppen, og hennes vremte. Hele samfunnet har alts ftt en rett til blande seg inn i hennes business, inn i hennes egne private sfre. Absolutt alt hun sier og gjr blir sett og hrt. Vi har et ryktesamfunn i vre miljer som delegger liv, og som kan vre direkte livstruende.

Mange jenter lres opp fra de er ganske sm til vre forsiktig med absolutt alt. Her er de grunnleggende reglene: Hovedregelen er unng nrkontakt med gutter. Hun skal helst ikke ha guttevenner. I gymtimen skal hun g med store klr som skjuler formene hennes nr hun er i aktivitet. I svmmehallen skal hun bruke badeshorts over badedrakten. Alderen hennes bestemmer hvor mye hud hun kan vise. Etter skolen fr hun ikke vre med venner hjem. Overnatting hos venner er farlig, fordi hun er jente. Hun fr ikke g ut i byen med mindre hun er med ssken, kusiner eller fettere. Det er til hennes beste, ikke sant?

Vi snakker om at vi skal beskytte henne fra all seksualiseringen man har i samfunnet generelt, nettopp ved seksualisere henne.

Her er problemet: du kan ikke snakke om frigjring samtidig som du undertrykker. Du kan ikke si at hijab er frivillig, men samtidig presse den p henne. Press er indirekte tvang. Du kan ikke si at alle reglene du har laget for henne skal beskytte henne, nr disse reglene er totalforbud. Hun er aldri fri med mindre hun selv fr ta sine egne valg, med mindre hun selv fr bestemme over kroppen sin og hele livet sitt. Hun har rett til bestemme selv, uten noen som helst form for pvirkning som press, eller tvang.

Det er tungt vre muslimsk jente. Det holder ikke med at det er tft vre muslimsk jente i storsamfunnet, for det skal vre enda mer problematisk vre muslimsk jente i sitt eget samfunn. Vi blir dratt i alle retninger. P den ene siden vil det "frie", liberale samfunnet dra av oss hijaben og sl ut hret vrt. P den andre siden vil moralpolitiet, som ofte er vr egen familie, dekke oss til s godt som mulig. Vi vil med andre ord alltid vre for mye for alle de andre, og aldri nok for vre egne. Begge retninger har det samme mlet: kontrollere henne.

Hvorfor skal alle snakke p vegne av henne? Hvorfor fr ikke hun selv, som det autonome individet hun er, snakke fritt om det som gjelder henne?

Vi er lei av bli snakket til uten f muligheten til snakke tilbake. Lei av bli snakket om, og aldri bli hrt nr vi har noe si. Lei av hvordan kvinner og menn skal st s sterkt i kontraster til hverandre. Lei av hvordan gutter kan bryte absolutt alle de sosialt aksepterte normene uten noen konsekvenser, mens jenter blir hardt sanksjonert. Noen ganger er disse sanksjonene livsfarlige.

Vi er rett og slett lei dobbeltmoralen og hykleriet.

Det skal ikke vre et problem vre jente i samfunnet. Vi skal ikke straffes for vre fdt inn i en jentekropp - vi skal, og vi krever, bli satt p lik linje som alle andre, spesielt det motsatte kjnn.

Vi vil ha tilbake vre rettigheter, de rettighetene Gud har gitt oss, som samfunnet vil ta fra oss. Jeg, som mange andre muslimske jenter, har lenge ventet p bli hrt. La oss engasjere oss i disse problemene. Vi kan ikke fortsette se en annen vei. Det er sant at det ikke er slik i alle muslimske familier, men mange av innvandrermiljene brer p disse farlige holdningene.

Vi er ndt til begynne handle, og det starter med de som er utsatt for akkurat dette. Det starter med at de bryter tausheten.

Ingenting skriker frihet like hyt som stemmen som nekter bli tvunget til taushet.

 


kommentarer: 3



Det som (egentlig) angr oss alle

  • Skrevet 15.03.2016
  • Klokken 13:11

 

Dette er en annerledes blogg.

Her finner du ikke sminke, outfits, dagens middag, hotellinsjekkinger, kaker, babyer, vinkvelder, date-nights og "nytt hr"-innlegg.

Her finner du en sint norsk-libanesers bekjennelser. 

                        

"Har alltid passa inn, men skilt meg ut (...). Jeg var alltid litt for hvit for mine, men litt for svart for dem. Mamma bad meg vre stolt av meg og be dem klappe igjen: Du er fra overalt, passet ditt er regnbuen, og de som ser deg endimensjonalt har valgt en feil fugl. (Karpe Diem, "Pfugl")

 

Jeg er ikke bare en #muslimjvel og #innvandrerdrit, som vi muslimer ofte fr hre at vi er. 

Jeg er utlendingen som kan si hun er norsk s mye hun bare vil, men som alltid vil vre "litt for svart for dem". Hun som hele livet gjennom er oppdratt i dette landet, men som i flere r mtte (og enda m) hre at hun m pelle seg tilbake dit hun kom fra. Jeg er hun som ble kalt hettemke og truet p livet av en anonym nazist i samme by. Jeg er hun som kommer fra en familie som en sint person de alltid behandlet som en venn, prvde  brenne levende da h*n tente p hjemmet deres en natt i 2003. Jeg er hun som som barn var ett hundre prosent sikker p at sjfren som nesten kjrte p henne da han gasset p idet hun skulle over veien, syntes det var gy skremme henne. Jeg er hun som var synlig med sin hijab p skolen - for mobberne. Hun som opplevde at de fleste tok avstand fra henne, da hun begynte bruke den (hun var for ung til g i den - men det var hun for ung og sta til forst). Jeg er hun som flere ganger ble kalt burkakjerring p ungdomsskolen og videregende. Hun som mtte hre kommentaren "hahaha, men nordmenn tenner jo ikke p burkakjerringer!" midt under et foredrag hun holdt i en norsk-time p videregende skole, og likevel bare mtte "suck it up" s hun ikke skulle begynne grine der og da for angsten var helt jvlig og pulsen s hy at det var det eneste hun hrte i hodet. Jeg er hun som pleide skifte p doen i gymgarderoben fordi hun ikke var komfortabel med skifte foran andre, og som hrte medelever baksnakke henne der. Jeg er hun som mange syntes det var gy plage, for hun var s synlig annerledes. Det var enkelt for dem dytte henne i gangen en gang iblant. Kommentere hvor stygg hun er. Altfor mrk i huden. Ekkel med trkleet p hodet. En jvla innvandrer. "Er det faren din som har pakka deg inn i det drittet, eller?". "Du er vel snn jente som kommer til bli gifta bort fr hun er 18.". Jeg er hun som gutta hadde veddeml om: "Hvor mye fr jeg om jeg fr klint med hu'?". Jeg overhrte dem i gangen i 7. klasse.

Jeg er jenta som enda jobber seg gjennom konsekvensene av mobbingen gjennom barne-, ungdoms- og videregende skole. Det er jeg som sitter igjen med panikkangst. Ikke de som mobbet.

Jeg er ogs jenta som idag har opplevd bli mobbet og blitt gjort vondt av sine egne. Jenta som er for hylytt. Hun er oppvokst i en pen og liberal familie som sttter henne, men pvirkes likevel av en kultur som huser ukultur. En ukultur som aldri lar jenta vre i fred. Man kommer seg ikke unna den. Min kropp er alles "business". Min kropp, mine valg og mitt liv. Hvem jeg snakker til og omgs med. Alle feil jeg begr. Menneskelige feil. Hijaben gjr det tyngre vre muslimsk jente. Jenta i hijab str sterkt i kontrast med jenta uten - for hun blir en engel med en gang hun tar hijaben p. Da skal hun ogs oppfre seg som en. Snakke som en, bevege seg som en, handle som en. Hele religionen brer hun p skuldrene. S representativt har de gjort hijaben. Bde de og "de andre" har gjort det til en byrde bre p. Jeg jenta som kan si hun er muslim s mye hun vil, men som er "litt for hvit" for sine egne. 

Jeg er ikke bare #muslimjvel og #innvandrerdrit. Jeg er ogs #feministjvel.

*

Som muslimsk kvinne fler jeg at jeg blir dratt i alle retninger, av bde storsamfunnet og mitt eget milj. Jeg er aldri nok for mine egne, og alt for mye for de andre. Jeg er lei av alle som vil frigjre meg ved undertrykke meg - for jeg er allerede frigjort. Her i Norge fr jeg ta valget selv: ingen skal tvinge troen og hijaben hverken p eller av meg. Jeg er en hijab-brende kvinne som kjemper mot all slags tvang - inkludert hijabtvang i noen muslimske miljer. Jeg vil alltid gjre dette, om det skulle vre med hijaben p eller av.

Dette er bare en liten del av hva jeg kommer fra, og hva som er drivkraften bak mitt engasjement mot urett. Det er klart jeg vil mte motstand, men motstand har aldri stoppet meg. Hvor jeg skal med denne bloggen - er jeg enda ikke helt sikker p. Det blir nok en personlig blogg, men den vil vre preget av temaer som bde direkte og indirekte angr oss alle i vrt flerkulturelle Norge. Temaer alle trenger  snakke om. Sensitive, vonde og sre - men ogs hpefulle.
 


kommentarer: 1



Kvinnekampen er ikke fullkommen uten den ikke-vestlige kvinnekampen

  • Skrevet 08.03.2016
  • Klokken 21:21

 

Gratulerer med kvinnedagen!

(For noen dager siden ble jeg invitert av Fatima Almanea som gjestblogger til skrive en tekst i anledning kvinnedagen. Jeg har hatt blogg, men har ikke postet noe p den. S da tenkte jeg: hvorfor ikke starte blogge idag, p kvinnedagen, med akkurat dette innlegget?)

I dag den 8. mars markerer hele verden Den Internasjonale Kvinnedagen. Jeg er klar til g i tog, men jeg fler meg ikke helt inkludert.

Jeg er muslim og feminist. Det er befriende skrive ned ordene. Det var ogs befriende rope de ut p Karl Johan ifjor, under et stand der man snakket om islam som kvinnefiendtlig. For meg fles det ikke som noen motsigelse si at islam og feminisme kan g hand i hand. Men jeg er utlendingen som kan snakke s mye hun bare vil om kvinnerettigheter og kvinnedagen, og som likevel aldri kommer til bli hrt. Mange mener jeg frst m kaste hijaben og dumpe troen om jeg vil snakke om frihet og kvinnerettigheter.

Men dette handler ikke bare om meg, for jeg er heldig som er oppvokst i en pen og liberal familie som sttter meg. Dette handler om alle andre jenter og kvinner med innvandrerbakgrunn som smtt kommer ut som feminister og snakker om kvinnekamp. Dette handler spesielt om de som enda ikke tr.

I Norge har kvinnen kjempet gjennom lange og harde kamper for de rettighetene hun har idag. Den norske kvinnen i Norge er synlig. Likestillingen i Norge str sterkt, selv om den enda ikke er helt fullkommen. Vi har enda viktige kampsaker som kampen mot kropppress og seksualisering av kvinnen, og for likestilte konomiske og sosiale rettigheter.

Samtidig som vi i Norge har kommet utrolig langt, s er det noen miljer i Norge hvor kvinnekampen str fast. Jeg snakker om innvandrermiljene. Den ikke-vestlige kvinnekampen og de ikke-vestlige feministene.

Mange kvinner med innvandrerbakgrunn er i motsetning til den etnisk-norske kvinnen -ikke synlige. De er ofte kun synlige i hva folk har si om dem, ikke i hva de har si om seg selv - for der blir de ikke alltid hrt. Hvor blir det av sttten til disse kvinnene? Disse kvinnene bor i Norge; ikke i Saudi-Arabia, Pakistan, Afghanistan og andre land hvor kvinnerettigheter ikke er en selvflge. De bor i Norge og kjenner likevel p urettferdigheten.

Jenter og kvinner med innvandrerbakgrunn kommer fra miljer hvor ryktesamfunn er helt vanlig i mange av disse. Hvor jentas hverdag er definert gjennom begreper som "re" og "skam", noe jeg nylig skrev om i et innlegg hos Aftenposten.

Jeg har sett hvordan jenter blir fortalt at de er frie, men likevel har en begrenset frihet. Jeg har sett hvordan dobbeltmoralen og grensene blir tydeligere jo eldre brdrene hjemme blir. Jentas frihet er begrenset, mens gutten er like fri som han alltid har vrt. Mange jenter opplever ha foreldre som sier at "hijaben ikke er en hindring" og at "en jente i hijab kan f til minst like mye som alle andre jenter i livet", men denne friheten kommer med begrensninger. Det er ikke rom for menneskelige feil, ikke plass til feile og gjre noe som strider med religion og kultur. Familiens re ligger tross alt som et tau rundt halsen hennes. Dette er dehumanisering av jenta og kvinnen. Hun kan jobbe, men hun skal rett hjem etter jobb. Hun kan studere, men hun fr ikke flytte ut. Hun kan g ut i byen, men hun m ha med seg en fetter eller en kusine. Hun kan gjre akkurat det hun vil - s lenge det er "innafor" glassboksen av moral samfunnet har bygget for henne. En illusjon av frihet, kaller jeg det. Hun bor i Norge, et fritt land, men hennes frihet er likevel begrenset til de kulturelle og sosialt aksepterte normer i hennes eget milj.

Jeg er klar over at det ikke er snakk om absolutt alle innvandrerkvinner og alle miljer, men en kvinne er en for mye. Det gjr vondt sammenlikne den etnisk-norske kvinnens kvinnekamp med den ikke-vestlige kvinnen sin. Innvandrerkvinnens kvinnekamp handler rett og slett om retten til selvbestemmelse og frie valg.

Hun spiller ingen offerrolle. Dette er realiteten hennes. Denne realiteten er fjern for storsamfunnet, for selv om vi bor i samme land, er vre liv ganske forskjellige. Kvinner som meg, som er pne om at de er muslimer og feminister, str ofte fast og kommer ikke videre derfra. I noen av vre miljer er det en skam kritisere sin kultur og sette sprsmlstegn ved tro og tradisjon. Det krenker familiens re snakke s hylytt mot urett som dette.

Innvandrerkvinne som knebles i sitt eget milj, kommer ikke videre med mindre storsamfunnet bryter sin egen taushet og ser henne. Hennes kamp starter med at hun bryter tausheten, og fortsetter med hjelpen fra alle andre rundt henne.

Derfor vil jeg si: Inkluder alle kvinner. Synliggjr alle kvinner.

Kvinnedagen er en internasjonal dag. Vis meg at den ogs er for kvinner som meg, for kvinnekampen i Norge er ikke like hel uten vr kvinnekamp ogs.  


kommentarer: 0



Sofia Nesrine Srour

21 r gammel norsk-libaneser. Muslim og feminist. Studerer rettsvitenskap ved UiO. Debatterer en del, og tenker (altfor) mye.
hits