v Kvinnekamp (sofiasrour)


"Islam i Norge - Unge stemmer": Innledning om likestilling

  • Skrevet 04.06.2017
  • Klokken 16:52

Mandag 29. mai holdt jeg innledning om likestilling i en debatt arrangert av Fritt Ord: "Islam i Norge - Unge stemmer".

*

God kveld alle sammen, og Ramadan kareem til alle fastende og ikke-fastende muslimer. Jeg skal si noen ord om likestilling og sosial kontroll, og viktigheten av at spesielt muslimske kvinner får representere seg selv i de saker som gjelder dem.

For litt over ett år siden gikk en rekke minoritetsjenter sammen som de ?skamløse jentene? for å adresse sosial kontroll i lukkede miljøer. .Sosial kontroll finnes jo i mange former, men vi adresser først og fremst kollektivistisk skam og æreskodeks. Vi skrev og snakket mye en ukultur som frarøver spesielt jenter sine grunnleggende rettigheter og friheter i form av hovedsakelig seksuell kontroll, hvor ?ære? og ?skam? er begreper som definerer store deler av hverdagen og man blir skamgjort som kvinne for å handle i strid med aksepterte sosiale normer, og også idealet om den ?perfekte ærbare kvinnen?.   (Og nei, vi er ikke faktisk uten skam, vi bare motsetter oss usunn skam - altså bruker vi det ironisk, bare for å understreke det).

Debatten har ført med seg mange forskjellige reaksjoner, og generelt sett kan man si at flere høyreekstreme, rasister og populister ikke så sjeldent har brukt saken vår til å ytterligere stigmatisere allerede utsatte minoriteter og fremme sin egen agenda. På den andre siden har flere av jentene blitt mistenkeliggjort i sine egne miljøer, blitt kalt?Heltinndeindustri? og omtalt som ?de man helst ikke bør assosieres med?.

Noen har også ment at sosial kontroll er et ikke-problem, til tross for alle historiene som er blitt fortalt. Man vil ha statistikk, men å avdekke omfanget av sosial kontroll er vanskelig. Selv IMDI, integrerings- og mangfoldsdirektoratet, har sagt at det ikke finnes sikre tall på hvor mange som har opplevd tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, for eksempel. De mener det er rimelig å anta at det finnes store mørketall. Vi har likevel noen tall fra 2016 som kan gi et lite innblikk i omfanget: 116 tilfeller av ekstrem kontroll, 73 av trusler og vold, 10 tilfeller hvor unge har blitt etterlatt i utlandet, og 35 som frykter for tvangsekteskap. Majoriteten var jenter og over halvparten var mindreårige. Dette er tall man har fra minoritetsrådgivere på skoler, som vi forresten ikke har veldig mange av, så det er nok mye som ikke blir rapportert inn.

Dette er dessverre en realitet for flere unge idag, og det inkluderer muslimer. Merk at vi adresserer lukkede patriarkalske miljøer, religiøse som ikke-religiøse, og inkludert muslimske miljøer. U-likestilling er generelt et samfunnsproblem, og muslimske miljøer er ikke unntatt samfunnet. Det er ikke til å legge skjul på at vi også har utfordringer i våre miljøer når det kommer til oppdragelse av jenter og gutter, synet på kvinner, kvinnekroppen og kvinnens seksualitet som kan være tabubelagt. I tillegg til at også gutter kan oppleve stort sosialt press og forventninger om hvordan være mann nok.

Så man vil ha tall, men hvordan får man tall hvis ikke gjennom større åpenhet,mer opplysning om problemet så flere kan sette ord på det de opplever og dermed snakke ut om det? For historier er jo også fakta, og alle historiene er viktige. Det at mange har det bra, er ikke synonymt med at alle har det bra.

Og her kommer viktigheten av å kunne representere seg selv i de sakene som gjelder seg inn. Kjernen i debatten vår har vært definisjonsmakt: å gi spesielt kvinnene og jentene som opplever kontrollen, rom til å representere seg selv,og ikke kun bli snakket om og for - men med. Vi  må ta eierskap over våre liv og historier, for hverken vi eller våre erfaringer er til for at rasister, populister og andre med liksom-solidaritet skal bruke de mot oss.

Antirasisme, anti-ekstremisme, frihet og inkludering har vært vår røde tråd i debatten. Med antirasisme som kjernen i kvinnekampen kan vi bidra til at flere tør ytre seg om problemet, ikke bare offentlig men innad i miljøene. Vi oppnår sunnere debatt, muslimske kvinner, med eller uten hijab, blir hørt og vi bryter med stereotypiene og fordommene om at vi er undertrykte, stakkarslige som trenger hjelp, eller på den andre siden at vi ikke er noe verdt om ikke vi følger spesifikke sosiale normer.  

Patriarkatet lever og tausheten gjør vondt verre. Vi må tørre å snakke om urett selv om det finnes de som vil misbruke våre saker, men vi må gjøre det på våre premisser. Sette vår egen agenda, bryte de skadelige narrativene, inkludere alle i en felles frihetskamp: for det finnes ikke kun en definisjon på frihet.

Debatten vi har tatt kan oppsummeres slik: det handler om frihet fra usunn skam, frihet til å ta sine egne valg og leve et autentisk liv, uten å måtte utstøtes for det - om det skulle være i sine egne miljøer eller samfunnet som helhet. 

 



*

Les gjerne også appellen min fra Kvinnedagen i år, om akkurat dette: 8 MARS APPELL: ANTIRASISTISK KVINNEKAMP


kommentarer: 0



JEG HÅPER SANA HAVNER I TRØBBEL

  • Skrevet 07.04.2017
  • Klokken 22:02

(Sjekk ut mitt blogginnlegg: "SKAMLØSE SANA" fra ifjor her).

*

Gjennom tre sesonger har vi fulgt en gjeng ungdommer i nett-serien SKAM. Nå er endelig siste trailer sluppet: fjerde sesong blir den siste i serien, og Sana har fått hovedrollen.

Julie Andems serie har fått enormt stor oppmerksomhet internasjonalt, spesielt i Danmark og Sverige hvor den er blitt en del av den offentlige debatten. Det som startet som en serie om en gjeng ulike jenter som representerer norsk ungdomskultur på hver sin måte, og som gir oss et innblikk i den mangfoldige hverdagen til norske ungdommer, utviklet seg til å handle om større temaer enn bare hooking, fest og drikking: vi har vært inne på identitet, seksualitet og forhold til egen kropp, vennskap, lojalitet og ansvar, psykiske lidelser og spiseforstyrrelser, homofili og seksuell legning... og nå også tro og "kulturkræsj"? 

Faktum er at Sana skiller seg ut i serien, ikke bare fordi hun er synlig muslim med sin hijab, men også fordi hun er så bråmoden. Gjennom serien har vi fulgt med på henne som en av de kuleste, tøffeste, sterkeste karakterene. Hun er rå-tøff og uforutsigbar, er on-point med sine gode comebacks, har en sterk personlighet, er den som alltid backer opp jentegjengen gjennom tykt og tynt for ingen får kødde med squadden hennes og hun blir fremstilt som en person med mye kontroll i serien, en som rett og slett bare vet hvordan ting funker blant ungdommen i Norge idag. Sana velger sine kamper og tar gjerne en fight om det er nødvendig, men er ellers ganske chill. 

Jeg har lenge ment at Sana er den karakteren som har fått ting til å skje, som har drevet handlingen videre. Hun er alltid der hvor ting skjer, hun er rådgiveren, hun "fikser" vanskelige situasjoner gjengen havner i og derfor er det kanskje også naturlig at serien avsluttes gjennom henne. Kanskje det er dette domino-effekten i traileren symboliserer også? 

Man kan spekulere mye i hvilke problematikker som kommer til å bli tatt opp i siste sesong. Collagen de har laget til Sana viser alt fra taxi-skilt (ref. til sosial kontroll?), en moské, kirke, champagne, kvinnelig kjønnsorgan, kniv, weed, Kaaba, Trump, sminke og cash i kontanter: det er fullstendig kaotisk, og kanskje gjenspeiler det følelsene og tankene til Sana, "en muslimsk jente i dette hvitetroløse landet" (som hun selv tuller med)?

Jeg personlig har lenge visst at Sana får hovedrollen, for tidligere i år fikk jeg være med på Workshop hos NRK med SKAM-teamet hvor vi diskuterte karakteren hennes. Mitt hovedbudskap her var at jeg håper Sana ikke får noen special-treatment fordi hun er muslim, men at om man skal ta opp issues som diskriminering, rasisme og muslimhat så må man gjøre det uten at det skal bli et bidrag i den slitsomme islamdebatten. Ja, høyrepopulismen er på fremmarsj i Europa og det er stadig flere religiøse ekstremister som leker talspersoner, men jeg vil se Sana som først og fremst et menneske som utfordrer dette og ikke som representant for en religion, et miljø eller en folkegruppe. For tingen er at muslimer, som alle andre mennesker, er mangfoldige. Minoritetmiljøene er mangfoldige. Sanas karakter vil bare være en viktig nyanse her, og ikke minst en karakter flere jenter med samme bakgrunn kan relatere til. 

Og på en eller annen måte har faktisk serieskaper Julie Andem klart å utfordre slike problematiske holdninger uten å gå i en felle eller gjør noe "feil". Mye av dette har hun gjort gjennom humor: Sana eier selvinori og tuller om steining og "magisk hijab", snakker om hooking og kjærester, holder i øl-flasker for venninner på fest, tar lederrollen på jentenes bussmøter, selger Vildes paller med do-ruller på bare noen dager (?!), er laid-back til spørsmål om tro, hijab og homofili og stjeler weeden til Isak for så å gi den tilbake med et lurt smil. Helsesøster på skolen hilser med "Assalamu alaykum", og jentene - spesielt Vilde - blir utfordret på fordommer de har mot henne, men de har også uskyldige og nysgjerrige spørsmål Sana tar godt imot. Hva det enn er Andem gjør, så funker det!

Sana går altså ikke rundt med merkelappen "minoritet" og "utlending", men blender inn og bryter samtidig alle tabuer, fordommer, stereotypier og klisjeer rettet mot minoritetsjenter. På alle fronter. Hun lar seg åpenbart ikke begrense, for hun handler akkurat slik hun selv ønsker. Sana trosser og bryter en del sosiale normer i sitt eget miljø og fordommer i storsamfunnet, samtidig som hun holder fast ved sine prinsipper og setter sine egne grenser. For på samme måte som hun møter på fordommer i storsamfunnet, opplever hun også det flere har kalt "hijabpoliti", kanskje nettopp fordi hun bryter med forventninger og normer i sitt eget miljø.

Jeg håper Sana fortsetter å være Sana også i denne sesongen, men jeg håper også at hun kan få slippe å være så veslevoksen hele tiden, som om hun er for smart og moden til å havne i trøbbel. Hun er jo en vanlig tenåringsjente, med vanlige tenårings-issues.

Kommer hun til å havne i trøbbel? Fucker hun opp? Kommer hun til å være den som trenger venninnegjengen denne gangen? Den som trenger veiledning, omsorg og støtte? Hun som er så prinsippsterk og klarer sette sine egne grenser - kommer hun kanskje til et punkt hvor ting går galt? Hvor hun ikke har kontroll?

Kommer hun til å leve opp til idealet om den "perfekte muslimske piken", eller får hun slippe det presset? Joda, Sana bærer hijab, men det er ikke ensbetydende med at hun er en vandrende engel her på jord. Hun er først og fremst et menneske, og alle mennesker møter på utfordringer, utfordrer og blir utfordret. Hun har også selv noen fordommer mot storsamfunnet. Kommer disse til å bryter og utfordres? Får hun også gjennomgå en større personlig forandring og utvikling? Hva med kjærlighetslivet? Muslimer er jo ikke aseksuelle (finnes sikkert noen som er det og, da). Vi har også et forhold til seksualitet, og det bør komme frem.

Kan det være at vi endelig ser henne overfor et moralsk dilemma hvor hun tar et kontroversielt valg, eller gjør noe som strider med hennes prinsipper?

Eller kanskje jeg bare overanalyserer og Sana er en hardcore drug-dealer, lever et dobbelt-liv som troende og kriminell, er søkkrik på masse cash og trengte derfor seff ikke Isaks lille 10%? Kanskje det var hun som kjøpte alle do-rullene Vilde stresset med å få solgt i første sesong?! Kanskje vi ser henne rulle forbi en moské på Grønland på segway giving no fucks? Neida.

Joda.

Spørsmålene er mange, og temaene store. Traileren lover ihvertfall mye bra spenning. Jeg har uansett stor tro på at Julie Andem klarer dette bra, og som hun selv skriver på Instagram:

Shit's about to go down, yo!
 



 


kommentarer: 0



8. MARS APPELL: ANTIRASISTISK KVINNEKAMP

  • Skrevet 09.03.2017
  • Klokken 09:09

(Takk til Mohamed Abdi og Usman Asif for god veiledning).

*

Hovedparole nr. 12: Antirasistisk kvinnekamp mot sosial kontroll og æreskultur

Kjære alle sammen: jeg er så utrolig takknemlig for denne parolen. Vi trenger solidaritet med minoritetsjenter i Norge, et land der ethvert menneske er født fritt, men hvor ikke alle nødvendigvis er frie i sin hverdag.

2016 var året en gruppe minoritetsjenter gikk sammen som "de skamløse jentene" for å videreføre kampen mot sosial kontroll. Vi var ferdige med å eie andre sin skam og ville ta et oppgjør med en ukultur som gjør det til et problem å være født jente. En ukultur hvor noen jenter lever i det jeg kaller "glasshus", en illusjon av frihet, der jenter frarøves sine grunnleggende rettigheter: Valgfriheten, bevegelsesfriheten, selvbestemmelsesretten.

Vi var lei av den kollektivistiske skammen, moralpolitiet og ryktesamfunnet som gransker våre kropper og kontrollerer våre handlinger. Lei av å bære på familiens ære, lei av at så mange kunne blande seg inn i vår business, alle utenom en selv. Lei av hvordan vår verdi måles fra skrittet vårt og vi reduseres til en slimhinnefold, som om det skulle være vår beste egenskap. Vår verdi ligger i så mye mer: i våre tanker, ideer, drivkraft og ambisjoner.

Minoritetskvinner tar kampen på flere fronter: mot ekstremisme, for ytringsfrihet, - mot kontroll, for frihet, - mot rasisme, for inkludering.
I debatten om sosial kontroll har flere jenter blitt hetset og anklaget for å være generaliserende, spre islamofobi og åpner for rasisme - kun fordi de taler om urett. I denne debatten skal vi tåle å høre vonde sannheter - fokus skal ikke være på den som føler seg krenket av kritikk, men på de som er utsatt for uretten.

Og vår kamp, den er en kamp for fellesskapet. Den er ikke til for å misbrukes av rasister, muslimhatere eller populister i sin agenda og stigmatisering av etniske minoriteter. Vi ønsker ikke liksom-solidaritet fra politikere og andre som polariserer oss med sin hat-fremkallende retorikk. Dette gjelder også politikere som har uttrykt sin støtte men som har vært forsiktige med å ta tak i problemene, dette på bekostning av unge menneskers liv. Slike politikere har begått et utålelig svik.

Vi vil ha tverrpolitisk samarbeid som inkluderer oss minoriteter, hvor vi kjemper på våre premisser. Vi trenger en antirasistisk kvinnekamp. Interseksjonalitet er noe vi ikke kommer unna i et flerkulturelt samfunn. Samhold i mangfold. Og så lenge du tror på frihet, likhet, likeverd for alle mennesker, vil jeg stå med deg.

Alle har rett til et autentisk liv, fri fra skam. Fri - i ordets rette betydning.

Og hvert år er det altså alltid noen som spør "trenger vi feminisme?" No shit! Vi trenger feminisme for minoritetskvinner i lukkede miljøer, vi trenger feminisme fordi kvinner i offentligheten altfor ofte skjelles ut og hetses, fordi flere utsettes for hevnporno, fordi de enda diskrimineres i arbeidslivet, fordi vi i våre egne rettssaler hører argumenter som "hadde grunn til å forvente sex" og "berettiget harme" i voldssaker, fordi noen nylig mente det mest avgjørende for en kvinnes karriere er hvilken ektemann hun velger, fordi minoritetskvinner som står imot sosial kontroll stemples som "Heltinneindustri", fordi garderobe-prat ikke bare er prat, fordi jazzing med gutta er voldtektskultur.

Så kjære alle Norges jenter og kvinner: Bruk stemmen deres! Og til alle dere mansplainere og hårsåre som ikke tåler å høre: vær så god, gi alt dere har - rop ut om sinna feministjævler, elitefeminister og heltinneindustri: vi er skamløse rettighetsforkjempere og våres høylytte stemme overdøver deres sexisme!

Gratulerer med dagen alle sammen, og takk for meg.

*

Noen høydepunkter fra Kvinnedagen...


Det anslås at ca. 10.000 møtte opp på Youngstorget for å gå i tog. Enormt overveldende å stå her oppe - et minne for livet.
 


Sofia og Sofia, etter appell og tog, med skilt spesiallaget til meg av Leo Ajkic til #p3sjekkerut!  


Frokostmøte på Nationaltheatret om "De Skamløses tid". Vi snakket om sosial kontroll og status quo, hvordan det var før og veien videre. I panel: Marthe Gerhardsen, meg, Kadra Yusuf og Lise Christoffersen. Foto: Thor Steinhovden


Sjekk ut Maria Gossé sin utstilling på Eldorado Bokhandel: "Den fjerde bølgen"! Jeg fikk æren av å åpne utstillingen.


...og her henger jeg i godt selskap.


En uforglemmelig dag.


kommentarer: 1



DET SKAL MYE TIL FOR ANDRE Å ØDELEGGE FELLESSKAPET VI HAR BYGGET OPP

  • Skrevet 29.12.2016
  • Klokken 01:17

 

Før jeg skriver noen ord om dette året, vil jeg først si: takk. Takk til alle jentene jeg har møtt i år, som har vist sine aller mest sårbare sider, delt det vondeste de eier av hemmeligheter, de tyngste byrdene. Dere er sterke, og jeg blir så rørt av deres styrke. 

*

Dette året har mildt sagt vært heftig. Heftig som i slitsomt og overveldende, men aller mest heftig bra.

Noe som skulle overgå alle forventninger, startet for fullt dette året. Noe jeg lenge hadde følt var håpløst å gjøre noe med, føles ikke lenger like håpløst. En kamp som flere har tatt før oss, har i år blitt videreført, og i løpet av kort tid var vi flere enn jeg trodde vi kom til å bli.

Tidligere i år skrev jeg offentlig for første gang om det å være muslim og feminist, om ukulturen hvor "skam" og "ære" er ord som nærmest definerer hverdagen til noen minoritetsjenter. Jeg skrev om hvordan disse konseptene blir brukt mot kvinner og om kvinnekroppen spesifikt, hvordan moralen blir brukt som et våpen mot kvinnekroppen fordi de vet det er der det gjør mest vondt som kvinne - de har sørget for at det skal være smertefullt, en byrde og et problem å være født inn i en jentekropp. 

Kort tid etter skrev Nancy Herz om "skamløse arabiske jenter". "Skamløshetens tid" som Nancy så fint kalte det, er for alle som blir skamgjort når de bryter med sosiale normer som begrenser friheten. Uttrykk som "skamløs" og "for vestlig" har flere ganger blitt brukt mot meg, og jeg er ikke alene om dette. Da jeg ifjor opplevde å bli kalt "skamløs" for å ha forsvart en kvinne i hijab som rappet i en video, svarte jeg: Ja, jeg er skamløs - jeg eier ikke DIN skam.  Å være "skamløs" er nettopp å motsette seg ideen om at man "ikke eier skam" kun fordi man ikke lar seg kontrollere av negative sosiale normer. Ergo, er det ment ironisk.

Videre har jeg skrevet mye om "glasshus": om å være minoritetsjente i et fritt land men ikke være helt fri, fordi de negative sosiale normene, de skreddersydde totalforbudene som er laget for deg kun fordi du er født jente - ryktessamfunnet, æren og skammen styrer livet ditt. Disse negative sosiale normene tar fra et individ de viktigste personlige frihetene: bevegelsesfrihet, valgfrihet, selvbestemmelseresretten. Vi har nå snakket mye om disse glasshusene, og flere jenter har kastet stein i glasshus - flere jenter har ytret seg, tatt valg i sine liv som har endret mye av deres liv.

I år har vi sagt at det faen ikke er greit at det er slik, at vi eier våre egne liv, kropper og historier.

På bare uker var vi langt flere enn jeg trodde vi var.

Vi ville alle det samme: at ingen av oss skulle stå alene lenger. 

Mange av disse kvinnene er jeg heldig som kjente fra før og ble kjent med underveis. Her må jeg nevne noen av de sterkeste kvinnene jeg har møtt i kampen: Faten Mahdi-Al Hussaini, Florence Aryanik, Isra Zariat, Maria Khan,  Rania Jalal Al-Nahi, Fatema Al-Musawi, Afak Afgun, Mahira Karim, Nora Mehsen. Noen av disse har måttet ofre og tåle unødvendig mye i debatten mot sosial kontroll. 

Slik fortsatte det, og dag sitter vi igjen med gode erfaringer, uansett hvor vanskelige noen av disse har vært. Vi har møtt politikere, reist rundt og holdt foredrag, samarbeidet med organisasjoner, møtt forbilder (Joumana Haddad kom helt fra Beirut), deltatt på flere debatter (blant annet Deeyah Khans Sisterhood-event i november) og vi arrangerte Skamløs dag på Stortinget i september.

Vi har fått til utrolig mye sammen, men viktigst av alt: vi har snakket med jenter som kjenner sosial kontroll på kroppen. Det er noe av det sterkeste jeg har vært med på.

Sammen har vi utfordret stereotypene og fordommene mange har for oss. Vi passer ikke inn i noen stereotyper, og vi er ingen klisjé. Minoritetsjenter er ikke en gjeng stakkarslige jenter. De er noen av de sterkeste vi har møtt. Historiene til alle jentene, som endelig får rom til å snakke for seg selv, er det som skal skape videre endring. Det er dette som utgjør kampen vår.

Det skal mye til for andre å ødelegge fellesskapet og styrken vi har bygget opp.

Selv om jeg må innrømme vi har vært litt privilegerte i debatten, har det ikke vært problemfritt å debattere.

Vi har alle fått vår "fair share" med alt fra forsøk på å delegitimere engasjementet vårt og svekke vår troverdighet, til hat, hets og trusler fra noen i de miljøene vi har kritisert. Hårsåheten i noen av disse er hemmende, og fint lite gjør meg mer forbanna nettopp det. Denne hårsårheten som igjen fører til en sterk taushetskultur. Taushetskultur betyr mennesker som lider i det stille. Mange av dem er klare til å snakke, men de lever i miljøer som ikke tåler å høre. Hvorfor er det de som har tålt nok som alltid skal tåle, tåle, tåle? Som omtrent må skjerme de som ikke takler å høre brutale sannheter?

Det burde provosere oss alle at de ungdommene som er klare til å snakke om sine erfaringer med sosial kontroll og patriarkatet, ofte ties ihjel. Overgrep, voldtekt og misbruk er eksempler på vanskelige temaer i samfunnet generelt, som det enda jobbes med mer åpenhet rundt. I lukkede miljøer er disse fullstendig tabubelagte. Da er det plutselig helt krise om det tabubelagte (som man i tillegg mener er "privat") settes på dagsorden. Man føler seg "krenket". Men vet dere hva? Man føler seg ikke krenket fordi man faktisk er det. Man føler seg krenket fordi man er avslørt. Denne hårsårheten krenker de som allerede er utsatt. 

Enda mer forbanna blir jeg når de samme menneskene alltid har mye å "kritisere" storsamfunnet på og roper ut om nyanser, er de samme som ikke tar stilling til problemer i sitt eget miljø eller ser nyansene i storsamfunnet. Kritikken mot ukultur og menneskefiendtlige tradisjoner er jo ikke å ødelegge for dere, for oss, men for å skape endringer. Vi gjør dette for oss og for fellesskapet. Nok er nok. Do your dirty laundry!Media har også vært utfordrende i debatten. Vi er takknemlige for all spalteplassen vi har fått, spesielt i Aftenposten, som har styrket saken vår og som har gitt plass til nye stemmer. Men vi har eksempler på annen media som har feilsitert noen av oss og skrevet misvisende om oss. Jeg har allerede skrevet om episoden jeg hadde med Nettavisen, og samfunnsdebattanten Mahira Karim har skrevet om sin erfaring med en sak i Drammens Tidende. Jeg skal ikke skrive mer om dette nå, annet enn at slikt gjør det vanskelig for oss å nå ut riktig. Det ødelegger for budskapet vårt, er skadelig for saken vår og svekker tilliten minoritetsjenter har for oss.

Jeg har dessverre, etter episoden, fått høre at noen føler jeg har en "skjult agenda". Personlig har jeg alltid vært forsiktig med media, spesielt når det gjaldt hijaben min, som jeg aldri ønsket skulle bli en mediasak. Når medier som Nettavisen skriver misvisende saker om oss de ikke engang gir oss sitatsjekk på, hvor vi blir feil fremstilt for flere tusen lesere, så ødelegger det for saken vår. Det er allerede vanskelig å nå ut til de jentene som trenger det mest, hvorfor skal uforsiktige og uprofesjonelle mediefolk gjøre det enda vanskeligere for oss? Om jeg noen gang skal gjøre valget mitt om hijab til en sak, skal det (slik jeg gjorde på integreringskonferansen i år) kun nevnes som et eksempel på valgfriheten absolutt alle jenter bør ha - for hijabtvang og hijabpress skal man ta på alvor, samtidig som man støtter alle som bruker den av fri vilje (ja, vi må få slutt på hijabdiskrimineringen!).

Så, til de jentene som føler de har mistet tillit til meg eller aldri har hatt den tilliten: la oss slutte å mistenkeliggjøre hverandre, for vi kjemper for de samme tingene. Snakk med meg, spør meg. Jeg er her for å snakke og lytte.

Denne debatten har startet godt, men vi har enda en veldig lang vei å gå. Vi har gjort mye, men ikke nok - dette er bare videreføringen av en kamp som lenge har pågått og som har trengt et push. Vi ha ansvar for å holde den i live. Vi har snakket om å "øke takhøyden i våre liv", å vise at det er mulighet for endring gjennom små steg i hverdagen og i familien, men vi må snakke mer om de verste formene for sosial kontroll også: de kriminelle handlingene vi vet noen jenter blir utsatt for. Isra Zariat gjorde noe knalltøft og kom med beinhard kritikk mot "jumfrusjekk" og et regelverk som ikke regulerte et uttrykkelig forbud mot denne praksisen. Mahira Karim skrev om voldtekt og minoritetsjenter, for minoritetsjenter blir også utsatt for overgrep og det er ekstra sårbart når man er fanget i en sterk taushetskultur (jeg har skrevet et blogginnlegg om dette også).

Dette trenger vi mer av. Vi må snakke om tvangsekteskap (flere jenter har fortalt sine historier i media den siste tiden), kjønnslemlestelse (av både gutter og jenter), jomfrusjekk, trusler om æresdrap, psykisk og fysisk vold, psykisk helse mm.

Minoritetsjenter vet at de må ta kampen selv, men det er viktig å holde på fellesskapet vi har i samfunnet. At vi har problemer i våre miljøer er ikke ensbetydende med at disse problemene er våre egne, eller at vi selv har ansvar for å jobbe med å løse disse. Vi lever i et fellesskap, vi skal alle sørge for at alle har det bra. Jeg har lenge ment at en stor del av denne kampen vil bestå i å spre kunnskap. Derfor har jeg valgt å kalle kampen vår en opplysningskamp hvor vi utfordrer de eksisterende holdningene, sprer kunnskap som skal eliminere fordommer som eksisterer på alle fronter, og opplyse alle parter om sine egne og andres rettigheter. Gjennom kunnskap og integreringsfremmende arbeid kan vi åpne øynene til mange. Gjennom tverrkulturell kompetanse kan vi forstå hverandre bedre. Dette handler om å knuse fremmedfiendtligheten som går begge veier.

På Skamløs dag på Stortinget satt flere jenter med åpne sår og vi snakket om akkurat de verste sidene ved sosial kontroll - samtalen vi hadde der, må vi ta videre i kampen.

Vi lovet hverandre å ikke svikte hverandre, vi lovet å ikke holde kjeft før alle jenter på en eller annen møte føler seg hørt eller selv tør å ytre og hevde seg på sin måteLa oss sørge for at debatten om sosial kontroll ikke blir en klisjé.

La oss sørge for at vi faktisk når ut til de jentene som trenger det aller mest.

Nå er dette året tar snart slutt, og kampen fortsetter.

Jeg heier på oss alle.
 

*
 

Her er noen tilbakeblikk på året!


På stortinget med Audun Lysbakken i juni.
 


På Oslo Rådhus med Khamshaijiny "Kamzy" Guntaram i mai.
 


Her ar vi akkurat holdt foredrag for Redd Barna om "Kunsten å Knuse Glasshus".
 


Skamløsprisen 2016, utdelt av Sex og Samfunn.

 

 
Skamløs dag på Stortinget 23. september.
 


Fra Den nasjonale integreringskonferansen i år. Foto: Justis- og beredskapsdepartementet.

 


Sammen med Deeyah Khan etter Sisterhood-eventet den14. november.
 

*
 

Godt nytt år!

 


kommentarer: 1



KJÆRE NETTAVISEN... DERE EIER IKKE MIN HISTORIE

  • Skrevet 10.11.2016
  • Klokken 18:51

Jeg skylder ingen en forklaring. Likevel har jeg den siste tiden følt jeg måtte forklare meg.

Den 18. oktober skrev Nettavisens Erik Stephansen et blogginnlegg om min hijab. Et blogginnlegg om meg og mitt personlige valg, som jeg ikke kjenner igjen meg selv i. Innlegget kom ut i etterkant av Den nasjonale integreringskonferansen hvor Nancy Herz og jeg hadde en samtale om sosial kontroll, likevel var et par ord om min hijab det som fanget hele oppmerksomheten hans. 

 


     Foto: Justis- og beredskapsdepartementet
 

Stephansen tok disse ordene - riktignok ikke helt feil sitert, men veldig rart sitert og helt ut av kontekst - og skrev et blogginnlegg med tittelen: "Jenter som ikke eier skam i livet". En status på Nettavisens side ble delt med caption: "- Jeg tok av hijaben i august. Jeg merket det med en gang: Folk smilte mer til meg, og jeg følte meg straks mer som en del av samfunnet."


Skjermdump av statusen på Nettavisens Facebook-side.
 

Er jeg en hijabmotstander? Naturligvis ikke. Jeg nevnte mitt valg om å ta den av etter å ha brukt den hele livet mitt, som et eksempel på valgfrihet.

Blir jeg fremstilt som en? Det kan ihvertfall tolkes slik. 

Mener jeg at hijabis må fjerne hijaben før de endelig blir en del av samfunnet? Selvfølgelig ikke.

Ble jeg kontaktet før dette ble publisert? Nei.

Fikk jeg sitatsjekk? Nei.

Uprofesjonelt, uansvarlig og sinnssykt unødvendig fra forfatters side? Ja.

Overreagerer jeg? Langt ifra.

Mitt frie, personlige valg ble omtrent brukt mot meg. Mine ord er tatt ut av kontekst, satt inn i en helt ny sammenheng som kan tolkes veldig feil og som har gitt altfor mange folk feil signaler.

Jeg har alltid snakket for valgfrihet, og kampen vi jenter har tatt den siste tiden handler om nettopp dette. Ingen skal begrense og tilpasse seg samfunnets negative sosiale normer slik at de endelig føler seg akseptert. Vi kjemper mot sosiale normer som begrenser friheten, uansett hvilken form de kommer i og hvor de kommer fra. Vi motsetter oss stereotyper og fordommer på alle fronter. Det at min historie plutselig lå feil fremstilt i et blogginnlegg skrevet på intervjus form (hva skjer med de???) for flere tusen lesere på nett og med opp mot 12.000 likes på Facebook, gjør meg selvfølgelig forbannet.

Jeg har i mitt engasjement den siste tiden blitt veldig opptatt av å nå ut på en riktig og rettferdig måte. Det skal også føles riktig for meg når jeg først skal dele noe personlig. Dette var spesielt sårbart for meg nettopp med tanke på hvor personlig saken er og hvor fjernt budskapet likevel er fra mitt eget.

Innlegget ville de ikke fjerne, en offentlig beklagelse fikk jeg heller ikke. Stephansen satte inn en korreksjon i innlegget sitt hvor han siterte meg. Jeg fikk også tilbud om å skrive gjesteblogg hos Nettavisen (ironisk nok), men det er å ansvarliggjøre meg slik at jeg må forklare meg ytterligere, og jeg har forklart meg mer enn nødvendig.

 


Foto: Justis- og beredskapsdepartementet

Så... hva snakket vi egentlig om under integreringskonferansen? La meg gi dere hele konteksten. Nancy og jeg hadde en samtale om sosial kontroll, skam- og æreskultur, hvor vi prøvde å nå ut på en nyansert og inkluderende måte. Noe jeg synes vi klarte veldig fint (en rapport av samtalen legges også ut på Regjeringens nettsted - her - i nærmeste tid).

- Vi snakket om alle tabuene vi må snakke ihjel, om alle de inngrodde oppfatningene og holdningene vi må utfordre. Kampen mot æres- og skamkultur er en hjertesak for oss, og vi ønsker å nå ut med saken til så mange som mulig, på alle mulige måter.

- Vi snakket om begrepene "ære" og "skam", og hvordan "skam" blir brukt som et skjellsord i noen miljøer. Hvordan jenter som oss kan bli bedt om å skamme seg og hvordan andre prøver påføre oss skam. Vi eier ikke denne skammen, den er ikke vår - vi motsetter oss den - og blir derfor kalt "skamløse". At vi kaller oss selv "skamløse jenter", er det derfor ment ironisk. Vi eier skam på våre egne premisser. Vi definerer vår ære. Det handler om å eie våre erfaringer, historier og definere hva som er viktig for oss selv - å definere hva ting betyr for oss. Å sitte med definisjonsmakten (ja, også når det gjelder hijab).

- Vi snakket også om å utfordre stereotyper og fordommer mange har mot innvandrere generelt, men spesifikt mot jenter og kvinner med minoritetsbakgrunn. Vi er ikke en klisjé, og vi passer ikke inn i noen stereotyper. Derfor er det så fint med alle jentene som bruker sine stemmer og motbeviser disse, og alle jentene som med sin væremåte heller provoserer enn korresponderer, alle jentene som tar eierskap over sine egne historier. Mangfoldige stemmer er avgjørende i kampen!

- Vi snakket om hvordan kampen mot sosial kontroll har vært pågående i flere år, og at vi bare tar den videre. Vi startet den ikke, vi ønsker kun videreføre den i vår generasjon og nå ut til ungdommen. De unge menneskene som vi kjenner, som lever med dette daglig og kjenner det på kroppen, har vært vår drivkraft og motivasjon. 

- Samtidig som vi ønsker heve stemmen vår for de som enda ikke tør, vil vi at de skal komme på banen de også. Dere trenger ikke gå til media, men det er så viktig å snakke om det (her vil jeg vise til Røde Kors sin kampanje #stoppekstremkontroll som startet i forrige uke, hvor unge blir motivert til å snakke om det). Alle må ta sin egen kamp, hverdagskampene er viktige - hverdagsheltene er de som kommer til å endre mye i praksis. 

- Vi tok også opp forskjellen på mild og ekstrem sosial kontroll. Det er mulig å endre holdninger med dialog og opplysningskamp, kunnskapskamp. Unge skal ta kampen selv, men de skal ikke måtte bryte med familien. Likevel vil det være tilfeller hvor det skjer. Vi snakket derfor om behovet for fungerende støtteapparater rundt disse. Her er det igjen viktig med flerkulturell kompetanse på flere områder, spesielt i helsevesen og skole, som vi også snakket mye om.

- Valgfrihet/frie valg ble naturligvis en del av samtalen. Da ble mitt valg om hijaben brukt som eksempel, men hijaben min var altså ikke hovedtemaet for samtalen. Selvbestemmelsesretten var den røde tråden gjennom hele samtalen Nancy og jeg hadde, ikke min hijab. Det ble kun brukt som et eksempel mot slutten. Jeg skyldte aldri på den frivillige hijaben - jeg støttet den. 

Nå er jeg lei hijabmaset. Så jeg avslutter her:

Shaming og mansplaining er noe vi jenter opplever daglig, på flere fronter - ikke bare fra haram- og moralpolitiet, men også de som mener du som muslims og utlending aldri blir integrert nok, aldri blir norsk nok, aldri blir "nok".

Men vi er mer enn nok, med hijaben på hodet eller ikke.


kommentarer: 0



"DU EIER JO INGEN SKAM!"

  • Skrevet 04.05.2016
  • Klokken 17:31


"Nei, jeg eier ikke din skam", svarte jeg da jeg som muslimsk feminist ble konfrontert med at jeg ikke eier noen skam. 

De to-tre siste årene har jeg prøvd å engasjere meg i både vestlig og ikke-vestlig kvinnekamp, og belyse problemer i noen minoritetsmiljøer. Jeg startet i all hovedsak kun på Facebook og i hverdagen.

Det var ikke før ifjor og begynnelsen av dette året at jeg prøvde meg i den offentlige debatten. 

Dere har allerede fått et innblikk i hvordan det var å delta i den offentlige debatten for første gang på tv (NRK Debatten). Jeg har skrevet til sammen tre debattinnlegg hos Aftenposten: to av disse var om skam- og æreskultur. Det er her mitt hovedengasjement ligger. Det er kvinnesaken jeg er opptatt av, det er kvinnesynet i noen minoritetsmiljøer jeg kritiserer, det er kvinneundertrykking i mitt eget hjemland og resten av den arabiske verden som provoserer meg.

Debatten om sosial kontroll har ikke kommet på banen i Norge før ganske nylig. Man har alltid kritisert kvinnefiendtlige holdninger, men ikke i like stor grad som man gjør nå. Hadia Tajik startet debatten ifjor i desember ganske fint med sin kronikk om sosial kontroll. Det inspirerte meg til å skrive dette innlegget til Aftenposten om begrepene "ære" og "skam", og et lengre innlegg om dette til Minareten.

Jeg følte meg ganske alene etter mitt innlegg til Aftenposten, og etter at jeg offentlig sa til Aftenposten at jeg er muslim og feminist har jeg fått reaksjoner fra to forskjellige fronter; hvor den ene krever at jeg fjerner hijaben, og den andre mener jeg ikke er muslim nok.

I forrige uke skrev Nancy Herz et innlegg om "skamløse arabiske jenter", og dette var kanskje det viktigste bidraget i debatten. Innlegget hennes skapte stort engasjement, og jeg kastet meg på debatten igjen - denne gangen med mitt debattinnlegg om "glasshus".

Nancy og jeg er veldig gode venner og begge to er opprinnelig fra Libanon. Vi ble først kjent med hverandre i 2014 etter at jeg oppdaget hennes engasjement som menneskerettighetsaktivist og blogger. Vi står begge to for de samme verdiene: menneskerettigheter og frihet til alle.  

Debatten fikk stor oppmerksomhet, og igår var derfor Nancy Herz og jeg gjester hos God Morgen Norge og TV2 Nyhetskanalen for å ta et oppgjør med sosial kontroll, æreskultur og ryktesamfunn - og alt dette takket være Yousef Assidiq som støttet på og heiet oss frem.

 

Dere kan se hele innslaget hos God Morgen Norge HER.
 

"Det er veldig mange som ikke har den friheten vi har, og det provoserer oss", sa jeg til TV2 Nyhetskanalen.

Dere kan se hele innslaget HER.

Bare det å ytre seg slik vi gjorde, er å bryte med de sosiale normene man setter spesifikt for kvinner og jenter i disse miljøene (og i samfunnet generelt, egentlig). Vi nekter å la noen skamgjøre oss og vi krever like rettigheter og fullkommen frihet til alle. Dette gjør vi ikke for oss selv, men for alle som lever med begrenset frihet.
 

Igår var vi også heldige med at både Khamshajiny "Kamzy" Gunaratnam og Hadia Tajik tok seg tid til å høre om saken vår og veilede og støtte oss der de kunne. 

Møte med Kamzy på rådhuset i Oslo, hvor vi snakket om de utfordringene jenter som oss
ofte møter på i den offentlige debatten.


Møte med Hadia Tajik på Stortinget. Vi diskuterte litt hva vi kunne gjøre videre i kampen.
 

Møtet med Hadia Tajik ble tatt opp og vi ble intervjuet av NRK Ukeslutt - dette blir publisert først den kommende lørdagen (7. mai). Det ble gjort flere opptak, men dere får mest sannsynlig hørt litt hvordan samtalen med Hadia Tajik gikk - dere kan dere blant annet høre hva vi ble enige om til slutt (Nancy kom med en sykt god "in-the-moment"-idé!).

Dette viser at vi blir hørt og tatt på alvor, og det viktigste med dette er at vi gjør det enda litt tryggere for jenter som enda ikke tør å ytre seg. Jeg håper mitt og Nancys engasjement vil motivere, oppmuntre og hjelpe flere til å ytre seg og stå side om side med oss i kampen.

Til de jenter som føler de står alene: jeg er her, Nancy er her, mange andre som oss er her - vi hører dere. Dere er ikke alene.
 

 


kommentarer: 17



MÅ JEG TA AV MEG HIJABEN OG FORLATE MIN TRO FOR Å BLI HØRT OM MINE EGNE RETTIGHETER?

  • Skrevet 29.04.2016
  • Klokken 14:17

 

"Du må forstå det ikke er troverdig når det kommer fra en i hijab".

Jeg har sagt det før og sier det igjen: min hijab, mitt personlige valg, min personlige spirituelle reise. Jeg beholder den på om jeg vil, jeg tar den av om jeg vil. Ingen sin business. Absolutt ingen. Kun min.

Min hijab har ikke makt over meg, jeg har makt over den

Men vent da.. de vil jo ikke høre det. De driter langt i det. En muslimsk, hijab-bærende kvinne er jo undertrykt uansett hva hun selv måtte mene.

Slik har kommentarfeltene generelt og veldig typisk sett ut når folk har svart på mine ytringer (dette er bare noen få av kommentarene):
 

Er jeg mindre troverdig når jeg snakker om kvinnekamp, fordi jeg bruker hijab og er muslim? Er ikke min kvinnekamp like mye verdt?

Jeg har så lenge jeg kan huske snakket om kvinnerettigheter og kvinnekamp i islam, en seksuell revolusjon mot ukultur, ryktesamfunnet og begreper som "ære" og "skam" som definerer hverdagen til noen minoritetskvinner.

Jeg har skrevet og skrevet, og snakket og snakket, jeg har prøvd å fremme mitt budskap så godt jeg kan, men jeg har følt meg veldig alene. Jeg har ikke bare følt dette, jeg har faktisk stått ganske alene.

Jeg føler ikke at folk bryr seg om mitt budskap, så lenge jeg er synlig som muslim. Hijaben min gjør dem blinde for saken.

Hvorfor?

Jeg som selv vil definere min hijab, jeg og mange andre som krever like rettigheter for alle, som krever at kvinnen som idag lever i "glasshus" får tilbake sin definisjonsmakt - hvorfor hører dere ikke muslimske feminister som oss?

Når selv frie muslimsk kvinner ikke blir hørt eller sett - hvordan kan vi fortsette å håpe på at den undertrykte kvinnen får deres støtte?

Hvorfor ber dere oss ta av oss hijaben før vi kan ytre oss, og hvorfor kan ikke vi anerkjennes som frie individer?

Jeg vil ikke måtte ta av meg hijab min og forlate min tro, kun for å bli akseptert og trodd. Jeg krever å bli anerkjent som et fritt individ på lik linje som alle andre. 

Noen vil rive av oss hijaben, andre mener vi ikke er nok tildekket. Denne mentaliteten er det som undertrykker oss, og det er det vi kjemper imot.

Jeg vet at folk er lei av "hijabmaset". Tro meg, det er jeg også!

Jeg lever ikke i "glasshus", jeg har knust et par glassvegger, men det nytter ikke når jeg lever i et samfunn hvor jeg føler at uansett hvor mye jeg skriker frihet så vil jeg alltid være utlendingen med tørkle rundt hodet som egentlig ikke har noe å si.

Jeg er virkelig sliten. Vi muslimske feminister er slitne.

Vi trenger desperat at dere inkluderer oss og vår ærlige kvinnekamp også.

Religiøse har også rett til å ytre seg og rett til respekt for sin sak. I et fritt Norge med religionsfrihet og ytringsfrihet bør ikke en hijab-bærende kvinne som kjemper mot hijabtvang, bli ledd av.

Jeg er muslim og feminist. Jeg bærer hijab. Jeg er for progressive verdier, jeg er for frihet og mot all tvang. Jeg hater hijabtvang og hijab på små jentebarn - jeg er DRITTLEI ukulturen.

Derfor har jeg nå prøvd igjen.

Jeg har sendt inn et innlegg til Aftenposten om "glasshus", et lite svar av støtte til Nancy Herz og i forlenge av mitt blogginnlegg "Til kvinner som lever i glasshus".

Kommer jeg til å bli hørt denne gangen? Eller er hijaben min så synlig at stemmen min blir helt ubetydelig?

 


kommentarer: 8



"HIJABDAG"?

  • Skrevet 25.04.2016
  • Klokken 10:50

Før vi snakker om en "hijabdag" (jeg ser det er blitt foreslått av noen muslimer flere ganger, for eksempel her), kan vi vær så snill først snakke om hva en hijab faktisk er? For det er nemlig på tide med en redefinisjon!

Jeg vil først og fremst understreket at jeg er sykt lei hvordan noen jenter i muslimske miljøer defineres ut fra kroppen sin, ut fra hvor mye de dekker eller ikke dekker av den. 

Det er mye seksualisering av jenter og kvinner i samfunnet generelt, og det muslimske samfunnet er ikke et unntak.

I noen miljøer blir hijaben gjort om til et skjold mot seksualisering av kvinnen, nettopp ved å seksualisere henne. Hijaben blir forbundet med sømmelighet og anstendighet. Ofte blir de som velger å ikke dekke seg til, eller ta av seg hijaben etter noen år, mindre respektert.

Dehumaniseringen av den muslimske kvinnen er uutholdelig.

Jeg er selv hijab-bærende kvinne, og jeg er sykt lei av å høre om "haya" og "awrah" om kvinnekroppen.

Så vær så snill, før vi snakker om en "hijabdag", la oss snakke om hijabtvang og barnehijab! 

Hovedårsaken til at så mange enten presser hijaben på et barn eller forholder seg passive når deres barn tar hijaben på, er at de ser det som noe positivt; nettopp fordi det er en måte å forsikre seg om at hijaben sitter godt også når de er eldre. Etter Tajiks utspill om forbud mot barnehijab i desember i fjor, og noen muslimers motsvar var til støtte for barnehijab, gikk det opp for meg hvor få problemer noen muslimske miljøer faktisk tar på alvor.

Jeg har ingen forståelse for og kan aldri akseptere hijab på barn.

La oss snakke om dobbeltmoral, og dette dehumaniserende kvinnesynet:

Hijabi? Mashallah.

Non-hijabi? Astaghfirullah.

Ex-hjibabi? Kafirah!

Jeg er så sykt lei hykleriet. Kvinner som forteller andre kvinner at "en kvinne som dekker til kroppen sin respekterer den mer enn en kvinne som ikke gjør det", gjør meg forbanna. Jeg har selv møtt kvinner i hijab som degraderer kvinner uten. Hvorfor er det så store kontraster mellom hijabis og ikke-hijabis?

Det at noen kvinner selv faktisk tror på dette og bruker det som en forklaring på hvorfor man bruker hijab, at de selv går rundt og sier at hijaben skal skjule deres skjønnhet og vente til den rette mannen før de viser den til kun han - det er en grov misforståelse av hijab og det er ingen andres feil enn de som har bidratt til denne inngrodde oppfatningen gjennom sykt misvisende opplæring om islam og hijab.

Det er å si at vi kvinner bruker hijab for menn, for mennesker - når hijaben skal være et fritt valg, et religiøst symbol og virker som en spirituell praktisering av islam.

Hvorfor snakker man ikke om det spirituelle ved hijaben? Hvorfor har man gjort det til noe mer fysisk enn spirituelt?

Å definere hijaben som for anstendighets skyld, som et middel for å dekke til en skjønnhet, å si at kvinnen er så vakker at hun må dekkes til, er seksualiserende. Ja, det er seksualiserende å si at hijaben skal "gjøre kvinnens seksualitet privat". 

Kvinnen er ikke et vandrende seksuelt vesen som må dekkes til, hvis ikke kan hun friste og bli frista.

Hennes kropp skader ikke deg. Din mentalitet skader henne!

Jeg er klar over at det ikke gjelder alle muslimer... men hykleriet er reelt i noen miljøer, og det er grusomt kvalmende!

*

Jeg nekter å la andre definere hijaben min for meg, og har før skrevet dette på min Facebook:

"I wear my hijab for myself, and if I ever decide to take it off - that too, will be for myself. I do not wear it to satisfy people. I do not wear it for you, or anyone - I do not wear it for men. I wear it for myself. With that said - I will also never take off my hijab for anyone. If I ever decide to take it off - it will be nobody's business but mine."

Dette frivillige valget betyr alt for meg som hijb-bærende kvinne. Den gir meg definisjonsmakten.

Ingen definerer den for meg. Jeg definerer den. Den skal ikke tvinges hverken på eller av meg. 

Jeg føler hijaben er blitt misbrukt av mange, og vil så gjerne se et slags internt oppgjør av hijabis som kan bryte med disse stereotypene av hva hijab er. Det hadde også vært kult om flere snakket ut mot dobbeltmoralen der hijabis er engler kontra ikke-hijabis som da er mer "djevelske" og "umoralske". Og viktigst av alt dette: la oss ta hijabtvang og hijab på små jentebarn på alvor, la oss behandle disse som de problemene de er!

Denne teksten, skrevet av Safiya Alfaris, har også en interessant innfallsvinkel. Forfatter av teksten har en ganske grei måte å forklare sin egen forståelse av hijab på.

For å sitere Alfaris:

"I wear hijab because I like the label, which says: "I'm Muslim." But it does not define me, and it doesn't own me. I own it."

 


©Shirin Neshat, Rebellious Silence, Women of Allah series, 1994. 


kommentarer: 5



KJÆRE KVINNE SOM LEVER I GLASSHUS: DET ER INGEN SKAM Å VÆRE FRI

  • Skrevet 15.04.2016
  • Klokken 13:27

(Deler av dette blogginnlegget sendte jeg inn til Aftenposten, som publiserte teksten 29.04.2016)

*

Kjære kvinne med minoritetsbakgrunn, som bor i Norge, et land der ethvert menneske er fritt, men der din frihet ikke er hel.

Du lever i "glasshus", en illusjon av frihet. Friheten din er begrenset til kulturelle og sosiale normer. Ryktesamfunnet gir deg ikke plass til å tenke selv, velge selv eller handle slik du vil. Dine handlinger og valg blir gransket, kroppen din kontrollert, og menneskelige feil er synonymt med synd.

Kjære minoritetskvinne som ytrer seg.

De vil kalle deg høylytt, spørre hvor det blir av din «haya», et ord de bruker om sjenerte, stille, usynlige kvinner, noe de mener bør være en kvalitet hos alle kvinner. De begrunner det med religion, men vi vet så godt at de kun vil ta fra oss de rettighetene Gud har gitt oss. Klarer du å rope tilbake høyt at din «haya» er din høylytte stemme som krever rettighetene sine tilbake? Din «haya» definerer du selv.

De vil si du er blitt "for vestlig", men om det å være "vestlig" er synonymt med å være fri, er jeg vestlig og stolt av det. Det er ingen skam å være fri. 

Som hijabi og feminist ble jeg selv blitt konfrontert med at jeg ikke eier noen skam. "Nei, jeg eier ikke din skam!" svarte jeg.

Jeg vil heller være en del av denne verden, enn den som brenner kvinner for å brenne en hellig bok, hvor det å ytre seg fritt gir deg tusen blodige piskeslag, hvor små jenter blir skutt i hodet for å gå på skolen, hvor kvinner får syre i ansiktet når de takker nei til en mann, hvor loven beskytter voldtektsmannen og steiner offeret, hvor samfunnet forteller kvinnen at hun er familiens ære og stolthet, kaller henne en perle i et skjell, men undertrykkere henne. Hvor det å være kvinne er synonymt med å være ingen og ingenting.

Så kjære jente og kvinne som enda lever i glasshus:

Bryt glassveggen. Knus glasstaket. Kast stein i glasshuset!

Frigjør deg selv fra moralpolitiet, den ufrivillige jobben du har fått som opprettholder av familiens ære, skammen de skyller over deg i bølger. Ikke la noen fortelle deg at du snakker for høyt, tenker urealistisk og drømmer for mye. Du kan følge dine drømmer, du kan nå de målene du vil nå, du kan sette dine egne grenser og ta dine egne valg. Din frihet trenger ikke være begrenset kun fordi noen har fortalt deg at den er det.

Du trenger ikke være liten og usynlig.

«Vær rebelsk, vær ulydig», sier den egyptiske feministen Mona Eltahawy.

Tør å trosse alle som vil begrense deg. Din høylytte stemme er det som må til. Din modighet og dine friske, sterke meninger overdøver deres sexisme og sosiale kontroll. De blir provoserte av hvor synlig du er, redde fordi de vet du er fri og vettskremte når du selv skjønner hvor fri du faktisk er.

Du vil møte motstand. Du vil føle at du står alene. Men vi er alle søstre, og søstre står sammen. Jeg vet ihvertfall hvor jeg står.

Jeg vil stå med deg.

Med friheten.

 

 




 


kommentarer: 1



Æresbegrepet må redefineres, og strykes der det ikke hører hjemme

  • Skrevet 25.03.2016
  • Klokken 21:53

 

Denne teksten er hentet fra Minareten. Jeg ble invitert til å skrive hos dem om temaet "Den moderne seksualiteten". 

*

En kortere versjon er tidligere publisert hos Aftenposten.

Diskusjonene rundt begrepene "ære" og "skam" i innvandrermiljøer, har endelig kommet på banen.

Vi muslimer og andre med innvandrerbakgrunn liker ofte ikke å innrømme at vi har mye å jobbe med i våre miljøer. Vi er kanskje - litt grovt sagt - ekstremt hårsåre når det gjelder problemer vi helst mener er private, som for eksempel synet på kvinnekroppen og kvinnens seksualitet.

Hvorfor er det slik at man er så opptatt av sex og seksualitet, men at dette samtidig er så tabu? Hvorfor har vi dette forholdet til seksualitet? Sosial kontroll av jenter handler jo om jentekroppen. Det handler mye om hvor lite hår og hud hun får vise. Sosial kontroll er - som Hadia Tajik nylig uttalte - å regne som seksuell kontroll.


 

"Ære" og "skam" er to begrep som forbindes med jente- og kvinnekroppen, og hennes væremåte. Hele samfunnet har altså fått en rett til å blande seg inn i hennes business, inn i hennes egne private sfære. Absolutt alt hun sier og gjør blir sett og hørt. Vi har et ryktesamfunn i våre miljøer som ødelegger liv, og som kan være direkte livstruende.

Mange jenter læres opp fra de er ganske små til å være forsiktig med absolutt alt. Her er de grunnleggende reglene: Hovedregelen er å unngå nærkontakt med gutter. Hun skal helst ikke ha guttevenner. I gymtimen skal hun gå med store klær som skjuler formene hennes når hun er i aktivitet. I svømmehallen skal hun bruke badeshorts over badedrakten. Alderen hennes bestemmer hvor mye hud hun kan vise. Etter skolen får hun ikke være med venner hjem. Overnatting hos venner er farlig, fordi hun er jente. Hun får ikke gå ut i byen med mindre hun er med søsken, kusiner eller fettere. Det er til hennes beste, ikke sant?

Vi snakker om at vi skal beskytte henne fra all seksualiseringen man har i samfunnet generelt, nettopp ved å seksualisere henne.

Her er problemet: du kan ikke snakke om frigjøring samtidig som du undertrykker. Du kan ikke si at hijab er frivillig, men samtidig presse den på henne. Press er indirekte tvang. Du kan ikke si at alle reglene du har laget for henne skal beskytte henne, når disse reglene er totalforbud. Hun er aldri fri med mindre hun selv får ta sine egne valg, med mindre hun selv får bestemme over kroppen sin og hele livet sitt. Hun har rett til å bestemme selv, uten noen som helst form for påvirkning som press, eller tvang.

Det er tungt å være muslimsk jente. Det holder ikke med at det er tøft å være muslimsk jente i storsamfunnet, for det skal være enda mer problematisk å være muslimsk jente i sitt eget samfunn. Vi blir dratt i alle retninger. På den ene siden vil det "frie", liberale samfunnet dra av oss hijaben og slå ut håret vårt. På den andre siden vil moralpolitiet, som ofte er vår egen familie, dekke oss til så godt som mulig. Vi vil med andre ord alltid være for mye for alle de andre, og aldri nok for våre egne. Begge retninger har det samme målet: å kontrollere henne.

Hvorfor skal alle snakke på vegne av henne? Hvorfor får ikke hun selv, som det autonome individet hun er, snakke fritt om det som gjelder henne?

Vi er lei av å bli snakket til uten å få muligheten til snakke tilbake. Lei av å bli snakket om, og aldri bli hørt når vi har noe å si. Lei av hvordan kvinner og menn skal stå så sterkt i kontraster til hverandre. Lei av hvordan gutter kan bryte absolutt alle de sosialt aksepterte normene uten noen konsekvenser, mens jenter blir hardt sanksjonert. Noen ganger er disse sanksjonene livsfarlige.

Vi er rett og slett lei dobbeltmoralen og hykleriet.

Det skal ikke være et problem å være jente i samfunnet. Vi skal ikke straffes for å være født inn i en jentekropp - vi skal, og vi krever, å bli satt på lik linje som alle andre, spesielt det motsatte kjønn.

Vi vil ha tilbake våre rettigheter, de rettighetene Gud har gitt oss, som samfunnet vil ta fra oss. Jeg, som mange andre muslimske jenter, har lenge ventet på å bli hørt. La oss engasjere oss i disse problemene. Vi kan ikke fortsette å se en annen vei. Det er sant at det ikke er slik i alle muslimske familier, men mange av innvandrermiljøene bærer på disse farlige holdningene.

Vi er nødt til å begynne å handle, og det starter med de som er utsatt for akkurat dette. Det starter med at de bryter tausheten.

Ingenting skriker frihet like høyt som stemmen som nekter å bli tvunget til taushet.

 


kommentarer: 3



Kvinnekampen er ikke fullkommen uten den ikke-vestlige kvinnekampen

  • Skrevet 08.03.2016
  • Klokken 21:21

 

Gratulerer med kvinnedagen!

(For noen dager siden ble jeg invitert av Fatima Almanea som gjestblogger til å skrive en tekst i anledning kvinnedagen. Jeg har hatt blogg, men har ikke postet noe på den. Så da tenkte jeg: hvorfor ikke starte å blogge idag, på kvinnedagen, med akkurat dette innlegget?)

I dag den 8. mars markerer hele verden Den Internasjonale Kvinnedagen. Jeg er klar til å gå i tog, men jeg føler meg ikke helt inkludert.

Jeg er muslim og feminist. Det er befriende å skrive ned ordene. Det var også befriende å rope de ut på Karl Johan ifjor, under et stand der man snakket om islam som kvinnefiendtlig. For meg føles det ikke som noen motsigelse å si at islam og feminisme kan gå hand i hand. Men jeg er utlendingen som kan snakke så mye hun bare vil om kvinnerettigheter og kvinnedagen, og som likevel aldri kommer til å bli hørt. Mange mener jeg først må kaste hijaben og dumpe troen om jeg vil snakke om frihet og kvinnerettigheter.

Men dette handler ikke bare om meg, for jeg er heldig som er oppvokst i en åpen og liberal familie som støtter meg. Dette handler om alle andre jenter og kvinner med innvandrerbakgrunn som smått kommer ut som feminister og snakker om kvinnekamp. Dette handler spesielt om de som enda ikke tør.

I Norge har kvinnen kjempet gjennom lange og harde kamper for de rettighetene hun har idag. Den norske kvinnen i Norge er synlig. Likestillingen i Norge står sterkt, selv om den enda ikke er helt fullkommen. Vi har enda viktige kampsaker som kampen mot kropppress og seksualisering av kvinnen, og for likestilte økonomiske og sosiale rettigheter.

Samtidig som vi i Norge har kommet utrolig langt, så er det noen miljøer i Norge hvor kvinnekampen står fast. Jeg snakker om innvandrermiljøene. Den ikke-vestlige kvinnekampen og de ikke-vestlige feministene.

Mange kvinner med innvandrerbakgrunn er i motsetning til den etnisk-norske kvinnen -ikke synlige. De er ofte kun synlige i hva folk har å si om dem, ikke i hva de har å si om seg selv - for der blir de ikke alltid hørt. Hvor blir det av støtten til disse kvinnene? Disse kvinnene bor i Norge; ikke i Saudi-Arabia, Pakistan, Afghanistan og andre land hvor kvinnerettigheter ikke er en selvfølge. De bor i Norge og kjenner likevel på urettferdigheten.

Jenter og kvinner med innvandrerbakgrunn kommer fra miljøer hvor ryktesamfunn er helt vanlig i mange av disse. Hvor jentas hverdag er definert gjennom begreper som "ære" og "skam", noe jeg nylig skrev om i et innlegg hos Aftenposten.

Jeg har sett hvordan jenter blir fortalt at de er frie, men likevel har en begrenset frihet. Jeg har sett hvordan dobbeltmoralen og grensene blir tydeligere jo eldre brødrene hjemme blir. Jentas frihet er begrenset, mens gutten er like fri som han alltid har vært. Mange jenter opplever å ha foreldre som sier at "hijaben ikke er en hindring" og at "en jente i hijab kan få til minst like mye som alle andre jenter i livet", men denne friheten kommer med begrensninger. Det er ikke rom for menneskelige feil, ikke plass til å feile og gjøre noe som strider med religion og kultur. Familiens ære ligger tross alt som et tau rundt halsen hennes. Dette er dehumanisering av jenta og kvinnen. Hun kan jobbe, men hun skal rett hjem etter jobb. Hun kan studere, men hun får ikke flytte ut. Hun kan gå ut i byen, men hun må ha med seg en fetter eller en kusine. Hun kan gjøre akkurat det hun vil - så lenge det er "innafor" glassboksen av moral samfunnet har bygget for henne. En illusjon av frihet, kaller jeg det. Hun bor i Norge, et fritt land, men hennes frihet er likevel begrenset til de kulturelle og sosialt aksepterte normer i hennes eget miljø.

Jeg er klar over at det ikke er snakk om absolutt alle innvandrerkvinner og alle miljøer, men en kvinne er en for mye. Det gjør vondt å sammenlikne den etnisk-norske kvinnens kvinnekamp med den ikke-vestlige kvinnen sin. Innvandrerkvinnens kvinnekamp handler rett og slett om retten til selvbestemmelse og frie valg.

Hun spiller ingen offerrolle. Dette er realiteten hennes. Denne realiteten er fjern for storsamfunnet, for selv om vi bor i samme land, er våre liv ganske forskjellige. Kvinner som meg, som er åpne om at de er muslimer og feminister, står ofte fast og kommer ikke videre derfra. I noen av våre miljøer er det en skam å kritisere sin kultur og sette spørsmålstegn ved tro og tradisjon. Det krenker familiens ære å snakke så høylytt mot urett som dette.

Innvandrerkvinne som knebles i sitt eget miljø, kommer ikke videre med mindre storsamfunnet bryter sin egen taushet og ser henne. Hennes kamp starter med at hun bryter tausheten, og fortsetter med hjelpen fra alle andre rundt henne.

Derfor vil jeg si: Inkluder alle kvinner. Synliggjør alle kvinner.

Kvinnedagen er en internasjonal dag. Vis meg at den også er for kvinner som meg, for kvinnekampen i Norge er ikke like hel uten vår kvinnekamp også.  


kommentarer: 0



Sofia Nesrine Srour

21 år gammel norsk-libaneser. Muslim og feminist. Studerer rettsvitenskap ved UiO. Debatterer en del, og tenker (altfor) mye.
hits