v Islamdebatt (sofiasrour)


KRITISER, IKKE HAT

  • Skrevet 26.05.2016
  • Klokken 21:01


Den siste tiden har det vært en del hat mot meg i noen kommentarfelt, både på vegger og i lukkede grupper på Facebook. Mye er bare hat-ytringer, annet er legitim kritikk jeg selvfølgelig tar imot (men som kanskje kunne vært gjort mer saklig og mindre aggressivt).

Kritikken og hatet har vært rettet mot min deltakelse i et VG-prosjekt for over et år siden, og kronikken jeg skrev i mars i år.

I 2015 var jeg med i et VG-prosjekt ("Nettkrigerne"). De ville ha meg med i VG-prosjektet på bakgrunn av at jeg var aktiv i kommentarfeltet hos VG i 2012, og hadde et par toppkommentarer. Jeg var hovedsaklig med for å fremme engasjementet mitt for kvinnerettigheter. Der ble jeg bedt om å lese opp et par kommentarer, hvor jeg i den ene kommentaren fra 2012 hadde beskrevet Det Muslimske Brorskapets handlinger som "terroriserende". På bakgrunn av dette prøver folk å beskylde meg for sekterisk propaganda og svartmaling av muslimer.

La meg gjøre dette klart: alt av sekterisme og islamhat tar jeg avstand fra - å beskylde meg for slikt er fordomsfullt og unødvendig gjort. Man kan såklart diskutere hvorvidt Det Muslimske Brorskapets handlinger faller inn under terrorisme-begrepet, men jeg tar avstand fra slikt idag. Som debattant har man meninger og uttrykker disse. Man sier mye forskjellig og treffer ikke alltid riktig, spesielt når man er helt fersk. Men meninger endres og utvikles. Det er bare dumt at folk vil henge meg ut for noen år gamle uttalelser og beskylde meg for noe jeg ikke kjenner meg igjen i.

Mitt engasjement har alltid vært basert på rettferdighet, og verdier som toleranse, likeverd og menneskerettigheter er viktige for meg.

Det er uretten jeg ønsker å bekjempe.

I tillegg til dette har jeg fått kritikk for en uttalelse i kronikken min om mangelen på handlingskraft blant muslimer. Selve budskapet med kronikken min var at vi muslimer ikke lenger kan stå på sidelinjen, men at vi aktivt skal slå hardt ned på folk i våre miljøer med ekstreme holdninger. På bakgrunn av denne ble jeg invitert til NRK Debatt, hvor jeg direkte sa at moskeene må avsette imamer med ekle holdninger.

Folk har imidlertid reagert på den ene uttalelsen i kronikken min i om "imamer som oppfordrer til krig".

Jeg må helt ærlig innrømme at jeg ikke har noe grunnlag for å påstå dette om norske imamer idag. Jeg har hverken tall eller statistikk på det. 

Poenget mitt var likevel at vi har såkalte "lærde" eller andre personer med slike holdninger.

Ekstremismen starter ikke nødvendigvis med ekstremister som oppmuntrer til krig, men med kvalme holdninger i hverdagen som legitimerer hat. Vi har kanskje ikke imamer som oppfordrer til krig i Norge (selv om vi hadde en litt sketchy hendelse for noen år siden), og i Skandinavia generelt vet vi at vi har et par, men vi har definitivt imamer i landet med andre ekstreme holdninger.

Vi skal ikke se bort ifra at imamer med råtne holdninger kan ha en viss påvirkningskraft på noen av sine medlemmer i moskeene. Å tillate slike imamer i moskeene, er å stille passive til ekstreme holdninger i våre tilbedelses-hus - og det har man ikke plass til i islam. Vi har minst ett eksempel på en slik imam (jeg regner med at folk skjønner hvem jeg sikter til her), og en imam med råtne holdninger er en for mye.

Jeg har ingen intensjoner om å "splitte" og "spre islamofobi og propaganda", for det er jo nettopp fellesskap jeg er så opptatt av. Gjennom mitt engasjement har jeg kun ønske om å belyse uretten som skjer, ikke bare uretten som skjer i religions navn - men den som skjer i samfunnet generelt. Det er "oss mot dem"-mentaliteten jeg kritiserer, og det ser man om man om man hadde skjønt budskapet mitt.

Jeg forstår dem som har kommet til meg med genuin og ærlig kritikk. Slik kritikk er bare bra - jeg lærer av den. Jeg bedriver tross alt selv kritikk, og da må jeg tåle kritiske tilbakemeldinger. Det jeg derimot ikke kan akseptere er fordom og hat - uansett hvor den kommer fra. 

Takk til alle som støtter meg og alle som kommer med kritiske tilbakemeldinger. 

Haterne forblir irrelevante. 
 





 


kommentarer: 0



NRK Debatten

  • Skrevet 01.04.2016
  • Klokken 17:20


(Dette innlegget har jeg valgt å dele opp i to deler: før og detter Debatten hos NRK).

*

Onsdag, før Debatten:

Dette skriver jeg med skjelvende hender, for jeg har akkurat takket ja til å stille opp i Debatten hos NRK. 

Jeg ble invitert i forbindelse med en kronikk jeg skrev til Aftenposten, der jeg etterlyser mer handlekraft fra muslimer mot ekstremisme. Jeg som har angst, synes at det var spesielt vanskelig å ta stilling til tilbudet. Jeg vet hvor stresset jeg blir og hvor viktig det er for meg at når jeg først er med på noe så offentlig, at jeg først og fremst fremmer mitt budskap og ikke meg selv. Jeg takket likevel ja etter mye støtte og oppmuntrende ord fra familie, og ikke minst en kontaktperson fra NRK som overbeviste meg om at det kom til å gå bra.
 

(Bildene ovenfor er screenshots hentet fra et dokumentarprosjekt av Per Søreide Senstad og Anders Stai Fougner).


Torsdag, etter Debatten:

Jeg har akkurat vært på TV. Min første gang på TV noensinne. Jeg stod der, engstelig, nervøs og stresset. Man kunne se det på hele meg, men jeg var fast bestemt på å fremme budskapet mitt og jeg vet at jeg gjorde så godt jeg kunne da jeg stod der med angsten min. Det var skummelt å stå  i panelet med alle kameraene og menneskene rundt meg. Jeg ikke tenke på annet enn at dette blir direktesendt og dette blir enten sosialt selvmord eller sosial anerkjennelse for mitt budskap.  Jeg tenkte mest på hva slags reaksjoner jeg skulle komme til å få i ettertid. Jeg er ingen politiker, forsker eller har en phD i noe som helst. Jeg er en vanlig, alminnelig muslim med meninger, som skrev en kronikk hun aldri trodde skulle få så stor oppmerksomhet, og som takket ja til en debatt hun brenner for. Jeg klarte, forhåpentligvis, å spre budskapet mitt til flere som meg, og samfunnet som helhet. En definitivt god opplevelse jeg kommer til å ta med meg videre. 

Det var spesielt oppmuntrende med støtten jeg fikk fra omtrent alle paneldeltakerne før det var min tur, og alle sørget for at jeg følte meg vel og satt pris på. Støttemeldinger har strømmet inn på telefonen, Facebook og e-post. Jeg har aldri følt meg så ydmyk for komplimenter. All støtten føles som en slags kompensasjon for hvor engstelig jeg var og hjalp meg å innse at jeg faktisk gjorde det jeg kunne der og da, selv om det ikke var mitt beste. Jeg får ikke takket dere nok, alle som en.

Jeg må også innrømme at det beste med besøket hos NRK var å endelig få hilst på Hadia Tajik. Hun sa at hun hadde lest kronikken min og at hun likte den veldig godt. Jeg var helt målløs. 

 



(Bildet hentet fra NRK TV. Dere kan se hele sendingen HER).


*

Dagen etter Debatten sitter jeg igjen med mange gode følelser. Litt usikker er jeg, men jeg angrer ikke på at jeg stilte opp. Jeg har faktisk fått mer støtte fra muslimer, slik jeg etterlyste på Facebook. Muslimer som også vil ha en endring, og som ikke vil utfryse meg selv om jeg stiller kritisk til noen av våre miljøer. For det er ikke så sjeldent, at man kan bli skamgjort - spesielt som muslimsk kvinne - når man som fritenkende muslim kritiserer sitt eget miljø, selv om kritikken bare er ment godt.Jeg vil så gjerne se et internt oppgjør mot ekstremismen og ekstreme moské-miljøer.

"Så lenge vi har imamer med slike holdninger i våre moskeer [imamer som støtter dødsstraff for f.eks. blasfemi] så har vi et problem", sa jeg i Debatten.

Imamene våre står så representativt for oss muslimer, i moskeene og i de muslimske miljøene. Det er helt forkastelig at vi ikke reagerer med hardere sanksjoner mot slike imamer. Det er grusomt ekkelt at imamen fra CJAS som nylig var i Pakistan på en minnesmarkering for en død drapsmann der han holdt minnestale, nå har kommet tilbake til Norge og våger å si at han representerte alle norske muslimer.

​Det som provoserer meg mest er at det ikke er nytt at Nehmat Ali Shah har problematiske meninger. Han har lenge uttalt seg i strid med de verdiene til vanlige muslimer og det demokratiske samfunnet. Mange muslimer har den siste tiden reagert og tar avstand, men har vi gjort nok? Vi trenger ikke imamer med kvalme holdninger, det er på tide å avsette dem!

Men muslimer som meg kan ikke gjøre dette alene. Vi trenger våre gode imamer, som kan slå hardt ned på sånne som Nehmat Ali Shah; slå hardt ned på forkastelig holdninger og verdier. Ikke bare snakke om at den vanlige muslimen fordømmer ukultur og ekstremisme, men faktisk vise det også. Jeg skulle gjerne likt å se imamer i debatt.

Vi trenger at de som står representativt i våre muslimske miljøer faktisk handler. At staten reagerer om moskeene nekter å avsette imamer med umoralske og hyklerske holdninger. Vi trenger mer åpenhet, og vi trenger at flere fri-tenkende og kritiske muslimer tør å ytre seg.

Samtidig som vi muslimer engasjerer oss, trenger vi at vi blir godt tatt i mot av storsamfunnet. Det er viktig for meg å understreke at jeg ikke gjør dette til et muslimsk problem, for det er et kollektivt og felles ansvar. Vi som et samfunn skal stå sammen, for slik jeg har skrevet i kronikken min:

"Det er viktig å huske på at åpenhet er en viktig verdi i vårt samfunn. Vi må alle bidra til å holde debatten sunn, det nytter ikke å utfryse hverandre. Vi har levd som «oss» og «de andre»  lenge nok nå. "

 


kommentarer: 41



Sofia Nesrine Srour

21 år gammel norsk-libaneser. Muslim og feminist. Studerer rettsvitenskap ved UiO. Debatterer en del, og tenker (altfor) mye.
hits