Kvinnekampen er ikke fullkommen uten den ikke-vestlige kvinnekampen

  • Skrevet 08.03.2016
  • Klokken 21:21

 

Gratulerer med kvinnedagen!

(For noen dager siden ble jeg invitert av Fatima Almanea som gjestblogger til å skrive en tekst i anledning kvinnedagen. Jeg har hatt blogg, men har ikke postet noe på den. Så da tenkte jeg: hvorfor ikke starte å blogge idag, på kvinnedagen, med akkurat dette innlegget?)

I dag den 8. mars markerer hele verden Den Internasjonale Kvinnedagen. Jeg er klar til å gå i tog, men jeg føler meg ikke helt inkludert.

Jeg er muslim og feminist. Det er befriende å skrive ned ordene. Det var også befriende å rope de ut på Karl Johan ifjor, under et stand der man snakket om islam som kvinnefiendtlig. For meg føles det ikke som noen motsigelse å si at islam og feminisme kan gå hand i hand. Men jeg er utlendingen som kan snakke så mye hun bare vil om kvinnerettigheter og kvinnedagen, og som likevel aldri kommer til å bli hørt. Mange mener jeg først må kaste hijaben og dumpe troen om jeg vil snakke om frihet og kvinnerettigheter.

Men dette handler ikke bare om meg, for jeg er heldig som er oppvokst i en åpen og liberal familie som støtter meg. Dette handler om alle andre jenter og kvinner med innvandrerbakgrunn som smått kommer ut som feminister og snakker om kvinnekamp. Dette handler spesielt om de som enda ikke tør.

I Norge har kvinnen kjempet gjennom lange og harde kamper for de rettighetene hun har idag. Den norske kvinnen i Norge er synlig. Likestillingen i Norge står sterkt, selv om den enda ikke er helt fullkommen. Vi har enda viktige kampsaker som kampen mot kropppress og seksualisering av kvinnen, og for likestilte økonomiske og sosiale rettigheter.

Samtidig som vi i Norge har kommet utrolig langt, så er det noen miljøer i Norge hvor kvinnekampen står fast. Jeg snakker om innvandrermiljøene. Den ikke-vestlige kvinnekampen og de ikke-vestlige feministene.

Mange kvinner med innvandrerbakgrunn er i motsetning til den etnisk-norske kvinnen -ikke synlige. De er ofte kun synlige i hva folk har å si om dem, ikke i hva de har å si om seg selv - for der blir de ikke alltid hørt. Hvor blir det av støtten til disse kvinnene? Disse kvinnene bor i Norge; ikke i Saudi-Arabia, Pakistan, Afghanistan og andre land hvor kvinnerettigheter ikke er en selvfølge. De bor i Norge og kjenner likevel på urettferdigheten.

Jenter og kvinner med innvandrerbakgrunn kommer fra miljøer hvor ryktesamfunn er helt vanlig i mange av disse. Hvor jentas hverdag er definert gjennom begreper som "ære" og "skam", noe jeg nylig skrev om i et innlegg hos Aftenposten.

Jeg har sett hvordan jenter blir fortalt at de er frie, men likevel har en begrenset frihet. Jeg har sett hvordan dobbeltmoralen og grensene blir tydeligere jo eldre brødrene hjemme blir. Jentas frihet er begrenset, mens gutten er like fri som han alltid har vært. Mange jenter opplever å ha foreldre som sier at "hijaben ikke er en hindring" og at "en jente i hijab kan få til minst like mye som alle andre jenter i livet", men denne friheten kommer med begrensninger. Det er ikke rom for menneskelige feil, ikke plass til å feile og gjøre noe som strider med religion og kultur. Familiens ære ligger tross alt som et tau rundt halsen hennes. Dette er dehumanisering av jenta og kvinnen. Hun kan jobbe, men hun skal rett hjem etter jobb. Hun kan studere, men hun får ikke flytte ut. Hun kan gå ut i byen, men hun må ha med seg en fetter eller en kusine. Hun kan gjøre akkurat det hun vil - så lenge det er "innafor" glassboksen av moral samfunnet har bygget for henne. En illusjon av frihet, kaller jeg det. Hun bor i Norge, et fritt land, men hennes frihet er likevel begrenset til de kulturelle og sosialt aksepterte normer i hennes eget miljø.

Jeg er klar over at det ikke er snakk om absolutt alle innvandrerkvinner og alle miljøer, men en kvinne er en for mye. Det gjør vondt å sammenlikne den etnisk-norske kvinnens kvinnekamp med den ikke-vestlige kvinnen sin. Innvandrerkvinnens kvinnekamp handler rett og slett om retten til selvbestemmelse og frie valg.

Hun spiller ingen offerrolle. Dette er realiteten hennes. Denne realiteten er fjern for storsamfunnet, for selv om vi bor i samme land, er våre liv ganske forskjellige. Kvinner som meg, som er åpne om at de er muslimer og feminister, står ofte fast og kommer ikke videre derfra. I noen av våre miljøer er det en skam å kritisere sin kultur og sette spørsmålstegn ved tro og tradisjon. Det krenker familiens ære å snakke så høylytt mot urett som dette.

Innvandrerkvinne som knebles i sitt eget miljø, kommer ikke videre med mindre storsamfunnet bryter sin egen taushet og ser henne. Hennes kamp starter med at hun bryter tausheten, og fortsetter med hjelpen fra alle andre rundt henne.

Derfor vil jeg si: Inkluder alle kvinner. Synliggjør alle kvinner.

Kvinnedagen er en internasjonal dag. Vis meg at den også er for kvinner som meg, for kvinnekampen i Norge er ikke like hel uten vår kvinnekamp også.  


kommentarer: 0




Legg igjen en kommentar

Sofia Nesrine Srour

21 år gammel norsk-libaneser. Muslim og feminist. Studerer rettsvitenskap ved UiO. Debatterer en del, og tenker (altfor) mye.
hits