Kvinnekampen er ikke fullkommen uten den ikke-vestlige kvinnekampen

  • Skrevet 08.03.2016
  • Klokken 21:21

 

Gratulerer med kvinnedagen!

(For noen dager siden ble jeg invitert av Fatima Almanea som gjestblogger til skrive en tekst i anledning kvinnedagen. Jeg har hatt blogg, men har ikke postet noe p den. S da tenkte jeg: hvorfor ikke starte blogge idag, p kvinnedagen, med akkurat dette innlegget?)

I dag den 8. mars markerer hele verden Den Internasjonale Kvinnedagen. Jeg er klar til g i tog, men jeg fler meg ikke helt inkludert.

Jeg er muslim og feminist. Det er befriende skrive ned ordene. Det var ogs befriende rope de ut p Karl Johan ifjor, under et stand der man snakket om islam som kvinnefiendtlig. For meg fles det ikke som noen motsigelse si at islam og feminisme kan g hand i hand. Men jeg er utlendingen som kan snakke s mye hun bare vil om kvinnerettigheter og kvinnedagen, og som likevel aldri kommer til bli hrt. Mange mener jeg frst m kaste hijaben og dumpe troen om jeg vil snakke om frihet og kvinnerettigheter.

Men dette handler ikke bare om meg, for jeg er heldig som er oppvokst i en pen og liberal familie som sttter meg. Dette handler om alle andre jenter og kvinner med innvandrerbakgrunn som smtt kommer ut som feminister og snakker om kvinnekamp. Dette handler spesielt om de som enda ikke tr.

I Norge har kvinnen kjempet gjennom lange og harde kamper for de rettighetene hun har idag. Den norske kvinnen i Norge er synlig. Likestillingen i Norge str sterkt, selv om den enda ikke er helt fullkommen. Vi har enda viktige kampsaker som kampen mot kropppress og seksualisering av kvinnen, og for likestilte konomiske og sosiale rettigheter.

Samtidig som vi i Norge har kommet utrolig langt, s er det noen miljer i Norge hvor kvinnekampen str fast. Jeg snakker om innvandrermiljene. Den ikke-vestlige kvinnekampen og de ikke-vestlige feministene.

Mange kvinner med innvandrerbakgrunn er i motsetning til den etnisk-norske kvinnen -ikke synlige. De er ofte kun synlige i hva folk har si om dem, ikke i hva de har si om seg selv - for der blir de ikke alltid hrt. Hvor blir det av sttten til disse kvinnene? Disse kvinnene bor i Norge; ikke i Saudi-Arabia, Pakistan, Afghanistan og andre land hvor kvinnerettigheter ikke er en selvflge. De bor i Norge og kjenner likevel p urettferdigheten.

Jenter og kvinner med innvandrerbakgrunn kommer fra miljer hvor ryktesamfunn er helt vanlig i mange av disse. Hvor jentas hverdag er definert gjennom begreper som "re" og "skam", noe jeg nylig skrev om i et innlegg hos Aftenposten.

Jeg har sett hvordan jenter blir fortalt at de er frie, men likevel har en begrenset frihet. Jeg har sett hvordan dobbeltmoralen og grensene blir tydeligere jo eldre brdrene hjemme blir. Jentas frihet er begrenset, mens gutten er like fri som han alltid har vrt. Mange jenter opplever ha foreldre som sier at "hijaben ikke er en hindring" og at "en jente i hijab kan f til minst like mye som alle andre jenter i livet", men denne friheten kommer med begrensninger. Det er ikke rom for menneskelige feil, ikke plass til feile og gjre noe som strider med religion og kultur. Familiens re ligger tross alt som et tau rundt halsen hennes. Dette er dehumanisering av jenta og kvinnen. Hun kan jobbe, men hun skal rett hjem etter jobb. Hun kan studere, men hun fr ikke flytte ut. Hun kan g ut i byen, men hun m ha med seg en fetter eller en kusine. Hun kan gjre akkurat det hun vil - s lenge det er "innafor" glassboksen av moral samfunnet har bygget for henne. En illusjon av frihet, kaller jeg det. Hun bor i Norge, et fritt land, men hennes frihet er likevel begrenset til de kulturelle og sosialt aksepterte normer i hennes eget milj.

Jeg er klar over at det ikke er snakk om absolutt alle innvandrerkvinner og alle miljer, men en kvinne er en for mye. Det gjr vondt sammenlikne den etnisk-norske kvinnens kvinnekamp med den ikke-vestlige kvinnen sin. Innvandrerkvinnens kvinnekamp handler rett og slett om retten til selvbestemmelse og frie valg.

Hun spiller ingen offerrolle. Dette er realiteten hennes. Denne realiteten er fjern for storsamfunnet, for selv om vi bor i samme land, er vre liv ganske forskjellige. Kvinner som meg, som er pne om at de er muslimer og feminister, str ofte fast og kommer ikke videre derfra. I noen av vre miljer er det en skam kritisere sin kultur og sette sprsmlstegn ved tro og tradisjon. Det krenker familiens re snakke s hylytt mot urett som dette.

Innvandrerkvinne som knebles i sitt eget milj, kommer ikke videre med mindre storsamfunnet bryter sin egen taushet og ser henne. Hennes kamp starter med at hun bryter tausheten, og fortsetter med hjelpen fra alle andre rundt henne.

Derfor vil jeg si: Inkluder alle kvinner. Synliggjr alle kvinner.

Kvinnedagen er en internasjonal dag. Vis meg at den ogs er for kvinner som meg, for kvinnekampen i Norge er ikke like hel uten vr kvinnekamp ogs.  


kommentarer: 0




Legg igjen en kommentar

Sofia Nesrine Srour

21 r gammel norsk-libaneser. Muslim og feminist. Studerer rettsvitenskap ved UiO. Debatterer en del, og tenker (altfor) mye.
hits